Anmeldelse Film «X-Men: Dark Phoenix»

Hvordan kunne en X-men-film bli så uinteressant?

«X-Men: Dark Phoenix» tilfører kjedelige romvesener til et univers som klarte seg helt fint på egen hånd.

KJEDELIG. «X-Men: Dark Phoenix» er et av de minst interessante kapitlene i en spennende serie. Vis mer

«X-Men: Dark Phoenix»

3 1 6

Sci-fi/eventyr

Regi:

Simon Kinberg

Skuespillere:

Sophie Turner, James McAvoy, Michael Fassbender, Jennifer Lawrence, Jessica Chastain

Premieredato:

7. juni 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«X-Men: Dark Phoenix»

«Det er alltid moro med X-men, men dette kapitlet blir overraskende kjedelig»
Se alle anmeldelser

FILM: Som anmelder må man passe på og se seg for når man igjen åpner døren inn til X-Men-universet. Det er et spennende sted, lett å la seg besnære av. Selve premisset, der en liten andel av menneskene er mutanter, født med forskjellige superkrefter, åpner for alskens interessante spenninger og konfliktlinjer.

X-Men-filmene er like actionfylte og eventyrlige som andre av sitt slag, men også vevd inn i en løpende diskusjon om hvordan samfunnet skal være innrettet, hvordan majoriteten skal forholde seg til en minoritet som er annerledes, og hvordan den samme minoriteten skal forholde seg til å være minoritet.

Blant mutantene selv målbæres motstridende synspunkter av den tankelesende professor Charles Xavier (James McAvoy), som vil ha sameksistens og samarbeid mellom mutanter og mennesker, og Magneto (Michael Fassbender), som har en mer konfronterende linje og ser for seg en verden der mutantene må hevde seg eller bli undertrykket.

Å følge ordskiftet mellom de to, er alltid artig, men ikke artig nok til å unnskylde at mange av filmene også har betydelige svakheter. Dessverre har «Dark Phoenix» flere enn gjennomsnittet.

Blir likegyldig

Filmen tar utgangspunkt i en skikkelse fra tegneseriene som mange fans har ønsket å se mer av, Jean Grey, spilt av Sophie Turner, som her får sitt første store springbrett etter «Game of Thrones». Historien hennes begynner på en måte som filmenes følgere har sett mange ganger før, men som enn så lenge er godt fortalt: En tenåring oppdager at hun kan få merkelige ting til å skje, i dette tilfellet trenge seg inn i andres sinn, noe dramatisk skjer, og den det gjelder blir fort som fy sendt til professor Xaviers skole for unge mutanter.

Men i Jeans tilfelle er det sider ved historien som gjør den glattere og mer likegyldig enn den hadde behøvd å være.

God Chastain

For det første får hun etter hvert så voldsomme og grenseløse krefter at hun blir litt flat. Det er lite å lure på ved henne, det er lite hun ikke kan gjøre, og reaksjonene hennes på det som skjer er ikke allverdens godt motivert.

For det andre kommer det plutselig et innslag fra det ytre rom som virker helt unødvendig, som gjør at handlingen blir for lik historien i vårens andre, kvinnelige superheltfilm, «Captain Marvel», og som roter til konfliktlinjene slik at de handler om snill mot slem mer enn om én ideologisk leir som kjemper mot en annen. Jessica Chastian er som en feminin isbre i rollen som sjefsskurk, men hun fronter en utenomjordisk inntrenger som har høyst uklare mål, og som ser ut til å være usårbare så lenge det passer filmskaperne og sårbare når det begynner å bli på tide. Det hele blir etter hvert forbløffende kjedelig.

Det hjelper heller ikke at castingen i de senere filmene er mindre presis enn i de første, som ble frontet av folk som Hugh Jackman, Anna Paquin, Ian McKellen og Patrick Stewart. McAvoy og særlig Fassbender klarer seg godt. Men Jennifer Lawrence har aldri funnet fotfestet som den ambivalente Mystique, og gjengangere som Storm og Cyclops blir forglemmelige statister. Det ender heldigvis i et sjakkparti og en kort sparring mellom McAvoy og Fassbender. Men da er det dessverre for sent..