RASERT: Beboere vandrer gjennom østlige Aleppo etter at regjeringshæren tok tilbake kontrollen av området. Bildet er ikke fra filmen. Foto: Scanpix
RASERT: Beboere vandrer gjennom østlige Aleppo etter at regjeringshæren tok tilbake kontrollen av området. Bildet er ikke fra filmen. Foto: ScanpixVis mer

Hvordan leve når frykten gjennomsyrer alt?

"One day in Aleppo" viser hvordan hverdagen er i helvete. 

Kommentar

Det er en scene i dokumentarfilmen «En dag i Aleppo» som er vanskelig for oss å forstå. En mann hakker i stykker store plastplater og dytter bitene ned i en tank. Deretter legger han på en slags grusmasse. Flere menn kommer til. Det er hiv og hoi når de konstruerer på et rør. De tenner bål under tanken. Snart sildrer det ut en brungul veske.

Det er en rolig, nesten harmonisk scene. Den viser mennesker som samarbeider.

–Hva lagde de, egentlig? spurte Åsne Seierstad den syriske journalisten og dokumentarfilmskaperen Ali Al-Ibrahim da hun intervjuet ham fra scenen på Litteraturfestivalen på Lillehammer torsdag.

– Han lager bensin av plastsøppel, fortalte Al-Ibrahim.

– Det er den eneste måten å lage brensel på. Mannen i filmen mistet hele familien sin fordi ambulansen ikke hadde bensin. Nå lager han bensin til andre.

«En dag i Aleppo» består av scener fra hverdagslivet i Aleppo mens bombene regner og all infrastruktur er rasert. Døden venter, bokstavelig talt, rundt neste gatehjørne. I en av scenene blir ambulansen kameramannen sitter i truffet av en granat, bilruta knuser, sidemannen, sjåføren, blir dratt bevisstløs ut av bilen.

Vi får ikke vite hvordan det gikk med ham.

Tre menn de var i kontakt med døde i løpet av året de filmet, forteller Al-Ibrahim.

Selv har han mistet både moren og en yngre søster i krigen, og har vært fengslet både av Assad-regimet og IS. Nå bor han i Sverige, etter at han flyktet via Tyrkia i 2015.

Filmen handler først og fremst om når det forjævlige blir hverdag. Når det blir så hverdagslig å dra lik ut av ruiner at man gjør det med stoisk ro. Når massegravene står klare og venter på neste kalde kropp. Når det handler om å løse hverdagsutfordringer uten elektrisitet, bensin, alt vi er vant til fra våre liv.

Når frykten gjennomsyrer alt.

En kvinne setter brøddeig i en balje utendørs, mens mannen fyrer opp et bål til steking. En far tenner en oljelampe i et mørkt rom, til den to-tre år gamle sønnens store glede.

Barn leker i en utbombet buss. Forsøker å gjøre ruinene mer innbydende med å male dem i sterke farger.

Barn løftes ut av utbombede hus.

Scenene er stillferdig filmet. Lyse, uten dialog, men nesten konstant med den svisjende lyden av missiler før de slår ned i bakken og eksploderer.

Det er nettopp denne lavmæltheten, hverdagsligheten, nærheten som gjør filmen så sterk. Det er den, ikke ekstremitetene, som åpner opp for paralleller til eget liv. Og tanken:

Hvordan ville vi oppført oss hvis dette var våre liv?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.