Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Helgekommentaren:

Hvordan nyhetene sluttet å fortelle oss hva som har skjedd

Og i stedet ble en formidler av følelser, meninger og synspunkt på ting som ikke har skjedd.

Meninger

I mange år handlet nyhetene stort sett om sånt som hadde skjedd. Med utgangspunkt i hva vi fikk vite, kunne vi skifte mening om norsk EU-medlemskap, selge våre aksjer i treskifabrikkene eller legge om til piggdekk. Nyhetene i 2017 handler i større grad om hva noen mener, om sånt som ikke nødvendigvis har skjedd.

Nå som vi blir løpende oppdatert om verden via telefonen, har papiravisene blitt et medium for forbrukerstoff og kommentarer. Derfor ser jeg i vitenskapens navn bort fra papiravisene og tar for meg de tre største nettavisene pluss NRK, slik de så ut i nitida om morgenen mandag 11. desember.

Den eneste saken som dekkes av alle fire er SSB-rapporten «Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge», som ble offentliggjort denne morgenen. NRK er riktignok seg selv lik og forsøker å dysse ned saken ved å plassere den under et bilde av Trine Skei Grande.

Blant andre oppslag på vg.no denne morgenen finner man «TV2 tar avstand fra Wathne-kommentarer». TV2-ledelsen omtaler – internt – Davy Wathnes kommentarer om trakasseringsbeskyldningene mot ham, altså en nyhet om en intern kommentar til en kommentar om en nyhet om Wathnes språkbruk. Også harde nyheter får en subjektiv vri: «Blåskjellfunn bekymrer» og «Vestlandet: Trodde ikke sine egne øyne».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagbladet forteller oss hvordan mennesker er eller har vært: Hanne Kristin Rohde «var en veldig usikker person», maratonløperen Sondre Nordstad Moen «lever veldig spartansk», mens Farmen-vinner Halvors drømmedame ifølge ham er «snill, trygg og rå». Som i VG blir nyhetene ikke bare registrert, men også følt, særlig når det handler om ting som ikke har skjedd, men som kan skje: «Frykter at skrekkulden vil ødelegge for OL» og «Ekspert advarer: Tror bitcoin-bobla vil sprekke».

Begge har oppslag om krangelen etter kampen mellom Manchester United og Manchester City på søndag. Krangelen omtales som voldsom i Dagbladet, blodig i VG. Fotball er helt klart interessant, men ikke så interessant som slåssing.

Sammenliknet med disse to framstår Aftenposten som en mer tradisjonell nyhetsformidler, mindre opptatt av klikkvinnere og mer opptatt av sånt vi burde interesse oss for: Sultkatastrofe i Kongo og mikroplastforurensing. Samtidig er Aftenposten den norske nyhetskanalen som har nådd lengst i å ta i bruk den moderne amerikanske klikkagn-formen, hvor en omstendelig overskrift gir noe informasjon og frister med mer: «Frp-politiker skal ha drevet lobbyvirksomhet for diktatur. Nå får det konsekvenser.» og «Denne boligen ligger et steinkast unna sentrum, ifølge annonsen. Men virkeligheten er en annen.»

NRK.no topper morgenen med Lars Nehru Sands vurdering av Venstres framtidsutsikter. Agnes Moxnes skriver i en kommentar at Språkrådets kåring av årets nyord («falske nyheter») har oversett #metoo. Kommentaren er altså en kritisk vurdering av andres vurdering av ord. NRKs nyhetsdekning er generelt preget av synspunkter, muligheter og uvisshet: «Han mener jentene ble diskriminert», og «Kommunen valgte å stå alene – nå kan elevene miste skolen», og «Samarbeidet Kirchner med Iran for å skjule terroraksjon?»

De største nyhetsformidlerne har funnet ut hvordan man omsetter følelser i penger eller – i NRK-s tilfelle – klikk (som bidrar til å bevare lisensfinansieringen). Forhåpentlig vil inntektskravene ikke føre til at nyhetene i framtida handler mest om følelser og vurderinger. Det fins imidlertid en risiko for at mediene er i overkant opptatt av å vekke frykt, forundring og forargelse. Det ser vi ved at de har begynt å lage sine egne nyheter. Som når Carl I. Hagen tilsynelatende lanserer Hege Storhaug som kandidat til Frp-s plass i Nobelkomiteen, men strengt tatt bare svarte på et spørsmål og dessuten presiserte at han ikke ville ta stilling der og da.

På 1980-tallet var vi nok for monomant opptatt av at ting måtte ha skjedd for å bli omtalt. Antakelig fantes det for lite rom for affekt. Vi trodde, følte og mente for lite. Vi visste om seksuell trakassering og tok avstand fra den, men lite ble gjort. Blandingen av erfaringer og følelsesmessige reaksjoner har en politisk kraft som nå slår positivt ut i #metoo-bevegelsen, i et samspill mellom sosiale og tradisjonelle medier.

På den annen side ville #metoo neppe ha blitt så stort om det ikke hadde startet med oppslagene i New York Times og The New Yorker om Harvey Weinsteins seksuelle forbrytelser, altså nyheter av det klassiske slaget; om noe som har skjedd. Vi får håpe at det fortsatt fins plass til noen sånne i framtida.