EMPATISKE MENNESKER: To av høstens utgivelser prøver å hjelpe deg å leve sammen med andre. Men én går i feller skapt av sin egen form.
EMPATISKE MENNESKER: To av høstens utgivelser prøver å hjelpe deg å leve sammen med andre. Men én går i feller skapt av sin egen form.Vis mer

Hvordan skal vi klare å leve sammen?

En finansjournalist og en litteraturviter prøver å gi deg svar.

BOK: «VI MÅ LÆRE OSS Å LEVE SAMMEN SNART! VI MÅ LÆRE OSS Å VEDKJENNE OSS VÅRE EGNE FØLELSER OG VITE HVORDAN VI PÅVIRKER HVERANDRE HELE TIDEN. DETTE KALLES SOSIAL INTELLIGENS, OG DEN ER IKKE SÆRLIG HØY ENDA.»

Det er ikke jeg som har skrevet sitatet ovenfor i caps lock, men Kathrine Aspaas, i sin selvhjelpsbok «Raushetens tid». Kanskje et merkelig tema for en selvhjelpsbok, men omtanke er i vinden. Eller som finansjournalisten Aspaas formulerer det: «Omtanke er den nye effektiviteten.»

Litteraturviteren Kaja Schjerven Mollerin har også skrevet om å leve «Sammen, hver dag». Men der «Raushetens tid» er skrevet i fete typer og med enkle forklaringsmodeller, ser Mollerin fellesskapets sammensatte verden gjennom et langt skitnere prisme. Hun viser hva slags viktige leksjoner litteraturen kan gi oss i medmenneskelighet. I litterære kretser har de tross alt vært opptatt av medmenneskelighet litt lenger enn i Davos.

Leksjon nummer én, fra Arundhati Roy og George Orwell, gjelder språket. Det må være enkelt.

Hvordan skal vi klare å leve sammen?

«Orwell viser oss hvordan språket like mye kan bli et redskap for å skjule tanken som for å uttrykke den. Problemet med et abstrakt og innforstått språk er ikke bare at det er unnvikende og uforpliktende - det er også villedende, forførende.»

Den aller farligste formen for dårlig språk i Orwells øyne, var nyordene. Nyordene defineres av den som finner dem opp, og forleder oss til å glemme begrepene de erstatter, den videre meningen de inneholdt. Som å lure oss til å tro at «feiltastisk» er en helt ny måte å være på, når alt det handler om er å se det menneskelige i feilbarlighet, og komme seg over frykten for å feile.

«Raushetens tid» er så full av nyord at det trengs en egen «Ordliste for Menneskesamfunnet» på slutten. Koblingen mellom Menneskesamfunnet og det historieforfalskende Sannhetsministeriet fra «1984» ligger i lufta. Eller koblingen til Arbeiderpartiets nyord-brøler fra i fjor, da det viste seg at deres nye fanesak «samholdskraft» allerede var introdusert til den norske, politiske samtalen. Av Vidkun Quisling.

Den aller mest nådeløse språklige konstruksjonen i «Raushetens tid», er motsetningen mellom «sjiraffer» og «sjakaler».

Aspaas vil at vi alle skal bli som sjiraffen (på grunn av den lange halsen og de store ørene), og «lytte til den andre med empati, det vil si uten å kritisere eller bedømme». Alle andre er «sjakaler» - eller i beste fall «ulver», og det skal vi minnes på at vi ikke har lyst til å bli gjennom hele resten av boka.

Dette er del av samme moralistiske strømning som fjorårets «framsnakking»-hype. Og den bygger på samme intellektuelle kortslutning. Nemlig at kritikk, viljen til å felle en dom, ikke kan grunne i genuin omtanke. Men hvem har noensinne kommet nær hverandre uten friksjon? For å si det med et retorisk spørsmål à la Aspaas: Hvorfor tror hun man alltid er på sitt høfligste mot fremmede? Hvem har noensinne hatt godt av å omringes av ja-mennesker?

Leksjon nummer to. Skal vi nå fram til hverandre, må vi selv strekke ut armen. Samholdet har ingen garantier. Mollerin sier det som at selve det å bli voksen handler om å gi form - sette ord på - alt vi har inni oss. Og viser oss en hjerteskjærende tragedie fra A.S. Byatts «Barnas bok». Bare én av de to kameratene Tom og Philip, vokser opp i kontakt med omverden. Det er Philip, som blir keramiker. Der han står og former leirkrukker finner han tilflukt, en kanal ut av seg selv. Tom ser i stedet nostalgisk tilbake på barndommen. Han forventer å bli sett og hørt som et barn kan forvente å bli, uten å kreve, uten å bli avkrevet. Dermed ender han opp som taus.

Aspaas toner ned dette personlige ansvaret, og skriver ut kliniske løsninger. Hun spår at «kropp og sjel er ett» innen 2050, først og fremst fordi hjerneforskningen har nådd så langt (og fordi vi alle kommer til å ha hjerneskannere i kjelleren - da var selvforståelsen i boks!). Riktignok tar hun til orde for at vi alle bør få oss en mental tarmskylling. Men denne er det bare fagfolk som kan ta seg av.

Hvordan skal vi klare å leve sammen?

Her skal det sies at Aspaas er oppriktig raus. Hun legger virkelig alt på bordet. Sin lite sjarmerende åpenbaringshistorie - midt under en forfatterdebatt om livet oppdaget karrierekvinnen Kathrine hvor misunnelig hun var på sin familiekjære søster. Hva hun synes er galt med journalistikken, selv om hun har dype bånd til bransjen etter 14 års virke. At hun trenger 20 mg Cipralex for å komme seg gjennom hverdagen.

«Intimitetsbefrielsen» er nyordet hun gir det («oppsiden av intimitetstyranniet»). Eller «Knausgård-effekten». Vi er vel alle, etter hvert, enige om at en sunn offentlighet bør ha større takhøyde for å vise feilbarlighet. Det betyr kanskje at vi til og med må lære oss å lese stemmer som framstår litt ... patetiske?

Men styrken til Knausgård er ikke bare at han våger å være så ærlig og sårbar. Det er vel så mye viljen og disiplinen det må ha tatt å fylle 2700 sider skjønnlitteratur, bare for at vi andre skulle få en anelse om hva han går og tenker på.

Siste leksjon. Det finnes grenser for hvor nær vi kan komme hverandre. Det er i det hele noe grenseløst med Aspaas resonnering. Hun knytter sammen en del forskning som i og for seg er interessant, en del momenter som i og for seg har sannhetsgehalt - også konkluderer hun plutselig med at samlingen av verdensreligionene og en ny bevissthetsform er på trappene.

Individ er latin for udelelig, lærer Kaja Schjerven Mollerin oss. Grensene våre definerer hvem vi er. Og gjør eksistensen vår grunnleggende ensom.

Det er det evige mellommenneskelige problem: Vi kan aldri komme på innsida av hverandre. Og det gjør det himla vanskelig å leve sammen. Det var dette Michelangelo fokuserte på da han skulle si noe storslått om Adams skapelse - armene til gud og Adam, higende etter hverandre, men for evig dømt til å være atskilt.

Men her er både «Raushetens tid» og «Sammen, hver dag» inne på et spennende tegn i tiden: Disse grensene er kanskje ikke så klare som vi trodde.

En av samtidsforfatteren Alice Munros novellekarakterer ser på seg og moren som uavhengige, sterke individer. Og at det var derfor de hadde så forskjellige virkelighetsoppfatninger. Men når hun tenker tilbake på en krangel hun hadde med sin mor før hun døde, ser hun hvordan begges oppfatninger var sterkt preget av tidstypiske ideer. På tross av at de begge bodde avsidesliggende til. «Det er som om de tilbøyelighetene som virker mest rotfaste i oss, mest private og enestående, har funnet veien inn lik pollen i vinden (...)», skriver Munro.

Kathrine Aspaas er opptatt av «speilnevronene» en gruppe italienske forskere har oppdaget. I et eksperiment med en ape lot de seg aktivere både når apen selv grep etter en banan, og når apen så en professor gjøre det samme. Dermed kan man ha funnet ut hvor medfølelse finner sted. Medopplevelse og egen opplevelse kan ligge på samme sted i hjernen. Det spekuleres til og med i om et direkte fysisk bånd opprettes mellom to personer som snakker sammen.

Hvis generasjon er like viktig som person for å si oss hvem vi er; hvis kommunikasjonen, medfølelsen og innlevelsen finner sted, fysisk, inne i oss på denne måten - betyr det at grensene våre mot omverdenen er mer porøse enn vi har trodd?

Emil Flatø er litteraturansvarlig på Dagbladet.no.