TOPPSJEFER PÅ TOPP. Anita Krohn Traaseth flankert av medarbeidere med gode utsikter. «Godt nok for de svina» heter boka hennes om toppledelse. Foto Kristin Svorte /Dagbladet
TOPPSJEFER PÅ TOPP. Anita Krohn Traaseth flankert av medarbeidere med gode utsikter. «Godt nok for de svina» heter boka hennes om toppledelse. Foto Kristin Svorte /DagbladetVis mer

Hvordan skal vi klare oss i et samfunn med bare ledere?

Karriere, karriere, karriere i to bøker om kvinners vei mot toppen.

ANMELDELSE: Kan det kalles selvhjelpsbøker når to toppkvinner forteller om sin vei mot toppen i næringslivet og hvordan de har nedkjempet kjønnsstereotypier? Altså, er dette bøker som kan hjelpe andre å få en bedret situasjon, eller noe annet?

Både Anita Krohn Traaseth og Sheryl Sanberg er påpasselige med å si at de ikke kan gi oppskrift på noe som helst, men at for dem har det virket å være pågående og nekte å bøye seg for de skjulte mekanismene i det kjønnsulike yrkeslivet.

Det finnes både indre og ytre mekanismer som hindrer selv den mest viljesterke å nå toppen. Men disse to har klart det, og her er historien om deres vei.

Ledelse som fag
Eller forresten, bare litt av bøkene er historien om litt av veien. Det meste er messende besvergelser, gjentakelser av standard honnørformuleringer. Budskapet knas inn. Alt er mulig for den rette, med de rette holdningene. Hva man leder spiller mindre rolle, AT man leder er poenget. Ledelse er et fag i seg selv.

Felles for bøkene er at det nesten ikke står ett ord om hvilke produkter bedriftene de har jobbet i driver med. Eller hva forfatterne mener om produktene de har jobbet for å fremme. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingenting om politiske virkninger av det informasjonsteknologiske verdensherredømmet, ensretting av inidividene, strømlinjeforming av konsumvaner, skreddersydd reklame og ikke minst overvåking. Nei, dette handler om tre ting: karriere, karriere, karriere.

Hvordan skal vi klare oss i et samfunn med bare ledere?

Å klatre oppover i et rotterace er tilværelsens mening, og enhver er sin smed.

Særlig i den amerikanske varianten er alle tanker om sosialpolitisk styring kjemisk borte. Våre mellommenneskelige samhandlingsrutiner skal tilrettelegge slik at alle skal kunne bli ledere. Jaha, men hvor realistisk er det?  

Toppfolkenes dagligliv
Sheryl Sandberg tilhører den absolutte eliten i Amerikas intellektuelle næringsliv. Hun er omgitt av toppfolk, vanker i regjeringskontorer og Ivy League-auditorier, har en strålende familie, svigerfamilie og vennekrets — i det hele tatt vanskelig å overgå. Hun og hennes folk har gått mellom Goldman Sachs, Google, USAs finansdepartement, Facebook og McKinsey, hvis de da ikke heller er nevrokirurgiske barneleger eller professor på Harvard, Yale og Stanford.

Persongalleriet tilhører klientellet i nerdenes adelskalender, og selv om de har økonomisk handlingsrom til å gå rett inn i «Lifestyle of the Rich & Famous», er det noe mer med dem. Dagliglivet byr på vanskeligheter med å huske hva som skal være i ungenes lunsjboks, under reiser fra kyst til kyst for å delta på møter og konferanser. De er «liberale», opptatt av urettferdighet. Sheryl og hennes folk har jobbet for Clinton. Bush nevnes ikke med et ord. 

Andre tall
Boka er behagelig veldokumentert og flyter av gårde i godt tillempet prosa (ikke minst takket være den alltid solide oversetteren Gunnar Nyquist). Sandberg har hatt hjelp av en haug med bidragsytere — ja, boka har hele ni sider med takksigelser.

Statistiske undersøkelser mikses med sosialpsykologiske rapporter og talende anekdoter fra egne opplevelser og det venninner med velmenende ektemenn har opplevd.

Det handler om graviditeter og barnepass, å rekke hjem til middag og være til stede når ungene legger seg.

Den statistiske delen er full av tall og prosenter, mens beskrivelsen av eget privatliv er omtrentlig og vag. Kanskje alt ikke er så rosenrødt? Hvor stor prosent av familiemiddagene er Sandberg til stede ved? Hvor mange timer i døgnet er hun faktisk online? Kan tallene for dette ha vært så traurige at hun ikke har villet ta dem med?
  

Karakter og terningkast
Anita Krohn Traaseth tilhører skiktet nedenfor Sandberg, og har en litt annen historie å fortelle. Hun kommer fra moderate kår, men har hatt nytte av sin arbeiderklassepappas folkelige klokskap.

Bokas tittel — «Godt nok for de svina» — viser til pappas nøkkelfrase, og skal bety at det er grenser for hvor mye man skal yte.

Et sted får det være nok, og da må man la «utfordringene» fare.

Dristig
Traaseth tar noen dristige steg ved å fortelle om sin mors manisk-depressive selvmord og samtidig understreke at hun ikke vil synes synd på. Dristig er det også når hun forteller at gymnaslæreren sa hun aldri kunne bli bedre enn 3 i norsk stil, mens hun faktisk klarte 5 på eksamen.

For ja, er bokas tekst 3 eller 5? Det blir en kritiker hele veien tvunget til å spørre seg.

Heldigvis er jeg ikke forpliktet til å oppgi svaret — Dagbladet sparer oss for terningkast.

Hvordan skal vi klare oss i et samfunn med bare ledere?

Men det er fristende å trekke fram en enerverende frekvens av klisjeer, som det utmattende begrepet «hel ved». Og «robust». Og «Vi er gode på det.»  

Flink pike — fy!
Både Sandberg og Traaseth er opptatt av at kvinner må kvitte seg med det perfeksjonistiske «flink pike»-syndromet. Her ønsker de å påvirke sine medsøstre, men de har vel selv nettopp ikke vært så belemret av det. De fikk god støtte hjemmefra og har vært heldige med (eller flinke til) å finne støttespillende livsledsagere.

«Utført er bedre enn perfekt» (Done is better than perfect) er slagordet hos Sandberg, og det spiller på nødvendigheten av å være tilfreds med det man faktisk har gjort når man er ferdig, ikke engste seg over at det ikke ble perfekt.

Det er velformulert og uimotsigelig og kan være en tankevekker for både søstre og brødre.

Traaseths mye frekkere og underliggjørende «Godt nok for de svina» er likevel en mye sannere og mer forfriskende formulering, som tillater seg å røpe noe av arrogansen som finnes i karrierenes verden. Det er umulig å ikke like Traaseths freidighet.