FIN FLØRT: Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide sammen i Sarons Dal i fjor sommer. Fin flørt, men hva blir den konkrete politikken hvis de samarbeider? Foto: Lars Eivind Bones
FIN FLØRT: Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide sammen i Sarons Dal i fjor sommer. Fin flørt, men hva blir den konkrete politikken hvis de samarbeider? Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Hvordan skal «Vingle-Jonas» komme unna med å holde alle dører åpne?

Rødgrønne kaosteorier.

Kommentar

Som kommentator blir du fort lei flosklene i den politiske debatten, og det er ingen grunn til å tro at velgere har veldig mye større tålmodighet. Det er derfor debattledere på de fleste arenaer har grepet inn straks høyresiden har servert argumentet «etter åtte år i regjering», eller nå i det siste, når venstresiden i alle sammenhenger kommer med «isteden prioriterer regjeringa skattekutt til de rikeste».

Les også: Dette er områdene som kan gi rødgrønt kaos før valget. (DB PLUSS, krever abo.)

Flosklene har likevel en funksjon, det er kondensert sannhet. Enkel å formidle, og derfor noe som politikerne bruker så ofte de kan. Mens «borgerlig kaos» var en floskel før forrige stortingvalg, har nå høyresiden snudd bunken og trukket fram det samme kortet. Og voila! «Rødgrønt kaos». I dagens reportasje her i avisa er det første gang høyresiden dyrker dette argumentet, og det er bare å venne seg til det. Men hva slags kaos er det egentlig vi snakker om her?

Aller først: Det som er litt synd for høyresiden, er at begrepet ikke treffer like klokkerent tilbake mot venstre. De rødgrønne hadde flertall i Stortinget, gikk til valg på ny flertallsregjering, mens de borgerlige ikke hadde noe klart flertallsalternativ.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den borgerlige regjeringen, derimot, kan ikke i samme grad markedsføre seg med stabilitet kontra kaos, i og med at de er avhengige av støttepartiene Venstre og KrF i Stortinget. De to uttrykker høylytt motstand i mange saker, blant annet klimapolitikken og flyktning-og asylpolitikken. Regjeringen må for eksempel på en eller annen måte bli enige med Venstre og KrF om grønne skatter. Det kommer antakelig til å bli vondt for begge parter. Og hva slags klimapolitikk kommer ut av det? Høyst uklart.

Kaoset på venstresiden er dessuten på mange måter en naturlig, for ikke å si ønsket, utvikling. SV har behov for å frigjøre seg etter regjeringsslitasjen, de må markere egen politikk for å gi et svar på et presserende spørsmål: hva skal vi med SV? Det har de tatt konsekvensen av ved å vise tydelig avstand til Arbeiderpartiet ved å melde seg ut av asylforliket, og ved å gå hardt ut mot Arbeiderpartiets skatteforlik med regjeringspartiene.

Arbeiderpartiet, på sin side, har forlengst skjønt at de må søke nye partnere for danne et flertall etter stortingsvalget neste høst. Flørten med KrF er så langt ganske vellykket, selv om Anette Trettebergstuen begynner å stamme i «Politisk kvarter» når hun blir utfordret på samarbeidet - før hun samler seg og viser til at partiene er enige om masse. Og det stemmer jo, blant annet i likestillingspolitikken, der KrF dannet flertall med opposisjonen mot regjeringen. Senterpartiet er ennå er på gress, og holdes sånn rimelig fornøyde med et Arbeiderparti som stikker kjepper i hjulene for kommunereform og som har lagt seg på en landbruksvennlig linje med Knut Storberget som ansvarlig på feltet.

Så det er en slags orden i kaoset. Det er stor sannsynlighet for at KrF kan skifte side, og avstanden til SV vil nærmest være en forutsetning for samarbeid. Det spørs også om SV i det hele tatt er tjent med, eller er i stand til, å gå inn i et krevende regjeringssamarbeid. Partiet kan være midt i et omfattende generasjonsskifte, og de som muligens er på vei ut er relativt unge - det har ikke vært tid til å gro fram så mange kandidater bak dem.

Usikkerhetsmomentene er likevel store: Hva vil bli den konkrete endringen i Ap?s politikk sammen med KrF? SV vil kanskje måtte klargjøre sine regjeringsambisjoner, eventuelt manglen på dem, enda tydeligere. Ap-leder Jonas Gahr Støre har fra før et belastende rykte som «vinglete», og vil få problemer med å holde alle dører åpne.

Den virkelige x-faktoren er kanskje Oslo, som skal være et utstillingsvindu med et bredt rødgrønt styre. Men der har snublesteinene fått klart mest oppmerksomhet. Det er mulig det står mye spennende på bakrommet, men det har vært mye rot i utstillingsvinduet. Å bygge troverdighet rundt dette samarbeidsprosjektet kan bli viktig fram mot stortingsvalget neste høst.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook