Politikerne overbyr hverandre, avhengig av hvem de ønsker stemmer fra, om hvor mange mennesker vi kan ta inn til landet, eller hvor fort vi kan få sendt dem ut. Uten å ta stilling til politikken: Hvordan kunne man gjort det mulig, hvis man ønsket det, å ta inn 100 000? For det går, som det heter i «Ludvigsens drøm», nemlig an.

Perspektivet jeg tar her, er psykologisk: Altså hvordan psykologisk kompetanse kunne bidratt.

Før «psykolog» ble synonymt med «terapeut», jobbet psykologer med forskning og testing. Blant ting de drev med, var å utforske hvordan man kan designe omgivelser som legger til rette for mennesker. Selv om psykologer i Norge stort sett ikke lærer om dette, er kunnskapen der, og den er mulig å sette seg inn i.

Så la oss begynne med det store bildet. De 100 000 trenger a) et sted å være, og b) noe å gjøre. Så hvordan begynner vi?

Et sted å være

Dette er ei ingeniør-, arkitektur- og psykologfaglig utfordring: Bygg en by som kan huse 100 000 innbyggere, og bygg den fra grunnen av, og følg en plan. Med moderne teknologi vil den kunne bygges hvor som helst: Hardangervidda, Finnmarksvidda, Svalbard. Men noen steder er nok mer politisk mulige enn andre.