UTFORDRING: - Dette er ei ingeniør-, arkitektur- og psykologfaglig utfordring: Bygg en by som kan huse 100 000 innbyggere, og bygg den fra grunnen av, og følg en plan, skriver artikkelforfatteren. På bildet: Drammen, en by med omkring 100.000 innbyggere. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
UTFORDRING: - Dette er ei ingeniør-, arkitektur- og psykologfaglig utfordring: Bygg en by som kan huse 100 000 innbyggere, og bygg den fra grunnen av, og følg en plan, skriver artikkelforfatteren. På bildet: Drammen, en by med omkring 100.000 innbyggere. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIXVis mer

Hvordan ta imot 100.000 flyktninger?

Brunost, kvikklunsj, sosiale normer, plikter og rettigheter, forventninger og goder – hva lønner det seg å kunne for å føle kunne føle seg lykkelig, produktiv og fri i Norge?

Meninger

Politikerne overbyr hverandre, avhengig av hvem de ønsker stemmer fra, om hvor mange mennesker vi kan ta inn til landet, eller hvor fort vi kan få sendt dem ut. Uten å ta stilling til politikken: Hvordan kunne man gjort det mulig, hvis man ønsket det, å ta inn 100 000? For det går, som det heter i «Ludvigsens drøm», nemlig an.

Perspektivet jeg tar her, er psykologisk: Altså hvordan psykologisk kompetanse kunne bidratt.

Før «psykolog» ble synonymt med «terapeut», jobbet psykologer med forskning og testing. Blant ting de drev med, var å utforske hvordan man kan designe omgivelser som legger til rette for mennesker. Selv om psykologer i Norge stort sett ikke lærer om dette, er kunnskapen der, og den er mulig å sette seg inn i.

Så la oss begynne med det store bildet. De 100 000 trenger a) et sted å være, og b) noe å gjøre. Så hvordan begynner vi?

Et sted å være

Dette er ei ingeniør-, arkitektur- og psykologfaglig utfordring: Bygg en by som kan huse 100 000 innbyggere, og bygg den fra grunnen av, og følg en plan. Med moderne teknologi vil den kunne bygges hvor som helst: Hardangervidda, Finnmarksvidda, Svalbard. Men noen steder er nok mer politisk mulige enn andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Byen vil måtte bygges for å ta hensyn til sosiale føringer: Det må være lett å komme til arbeid eller andre aktiviteter. Det må være lett å komme til fritidssysler og sosiale aktiviteter. Det må være lett å etablere sosiale nettverk, slik at man ikke får Rykkinn, Romsås, Stovner eller Malmø om igjen.

Alt dette er mulig. Det vil måtte bygges rom for alt, og måter å komme til rommene.

Selve planleggingen, prosjekteringen og byggingen av byen vil som sagt måtte påvirkes sterkt av formålet for byen. Det vil kreve ymse yrkesgrupper. Vi har en fordel i at det er høy arbeidsledighet blant ingeniører for tida, og de har arbeidet med oppgaver som krever nytenking og høyteknologisk kunnskap.

Noe å gjøre

Når de 100 000 kommer til landet, vil det første man måtte gjøre, være å bli kjent med dem. Det er slikt vi har tester til. I hvor stor grad bærer de med seg traumer fra hjemlandet? Hva har de av faglig kompetanse? Hvor fort kan de lære seg ting? Hva slags oppgaver trives de med, hva kan de settes til, og hva bør de absolutt ikke gjøre? Dette må da avdekkes for hver enkelt person – som da vil settes til en tilpasset blanding av behandling opplæring og oppgaver – avhengig av hvem vedkommende er.

For byen må ha alt. Og da mener jeg alt. Det skal være full kontroll – det må være steder hvor man kan bruke den kunnskapen man har, steder hvor man kan tilegne seg den kunnskapen man trenger, og det må det holdes oversikt over, slik at nødvendig opplæring kan designes på løpende bånd.

Hele poenget med byen er muligheten for kontinuerlig forandring. Det må f.eks.være kontinuerlig tilgang på lærlingeplasser, og de må kunne byttes ut etter behov. Man skal ikke tvinge folk til å ta utdanninger de ikke passer til, bare for å få et fagbrev, så det må være nok variasjon til at det finnes noe til alle.

Integrering må skje fort. Det psykologisk utviklede undervisningsmetoder som gjør det mulig å lære konkrete ting raskt. Det ville vært mulig å designe språklæringssentre for rask opplæring både i norsk og i morsmål, og i norsk kultur og historie. Det ville da måttet forskning til for å avdekke hva som er lurt å lære. Brunost, kvikklunsj, sosiale normer, plikter og rettigheter, forventninger og goder – hva lønner det seg å kunne for å føle kunne føle seg lykkelig, produktiv og fri i Norge?

Noe av poenget her er å kunne bygge mini-samfunn hvor alt er designet, og hvor folk kan få prøvet seg ut i omgivelser som er helt trygge – eller hvor utryggheten er planlagt og med hensikt.

Veien videre

Etter hvert som de 100 000 fikk den opplæringa de trengte, ville de kunne sendes ut i landet og gjøre nytte for seg. Da ville vi hatt en by hvor det ville vært mulig å sende mennesker som trengte behandling - traumatiserte, rusmisbrukere, langtidsarbeidsledige - og få akkurat de omgivelsene de trengte for å komme seg ut i samfunnet igjen. Metodene ville alt være utprøvd.

Noe sånt vil selvsagt etterhvert bli eksportvare, både som turistattraksjon og som mulighet for forskning og videreutvikling på så høyt presisjonsnivå som man kunne ønske.

Jeg tror Norge har alt som trengs for å få det på beina unntatt politikere som tar poenget. Men det er alltid lov å drømme.