Jeg var 24 år i 1992. Jeg kikket på en leilighet som ikke var blitt solgt ved første forsøk. 30 kvadrat, øverst på Løkka, kort vei til Blindern. Pris: 125 000 kroner. Den eneste vurderingen jeg gjorde: Skal jeg binde opp sparepengene i noe så banalt som en leilighet? Jeg skal jo leve her og nå, reise litt rundt, kanskje kjøpe en kul, gammel bil. Det jeg ikke gjorde, var å tenke 25 år fram i tid. Heller ikke 10 år. Det var ingen grunn til det. Jeg hadde god tid. Jeg leste aviser (enorme, kvadratmeterstore flak av papir), og der sto det ingenting om at boligprisene skulle stige til himmels.

Stoda i 1992 var at en boble hadde sprukket. Folk tapte penger. Renta var høy og gjeld ble sanert. Ingen grunn til å stresse for oss som var i starten av voksenlivet, så jeg kjøpte ikke denne ideelle startleiligheten til 4000 kroner per kvadratmeter. Jeg prioriterte frihet framfor trygghet. Jada. De neste tjue åra satt jeg i diverse leide leiligheter, fulgte med på de stigende prisene og ventet på det neste krakket, mens jeg ble stadig mindre betalingsdyktig.