Hvorfor asylsøker?

Den omstridte asylsaken til familien Dar har vært utgangspunkt for en lang rekke reportasjer og debattartikler i Dagbladet. Her forteller Nadeem Dar selv om hvorfor familiens hans kom til Norge.

NOEN SIDER AV av min sak er blitt omtalt i Dagbladet i det siste. Jeg forstår godt at mange kan lure på hvorfor jeg og min familie, som er fra Pakistan, er flyktninger. I Pakistan er det jo verken sult, katastrofe eller krig. Jeg vil derfor forsøke å svare. En norsk venn har oversatt dette brevet.

Min mor døde da jeg var 9 år gammel. Da jeg var 19 valgte min far (enkemann) og alle mine 8 søsken å flytte til Norge og Oslo på 1970 og 80-tallet pga. religiøse forfølgelser i Pakistan. Vår familie er Amadiyya-muslimer som er forfulgt av så vel myndigheter som religiøse fundamentalister. Jeg valgte å bli igjen alene i Pakistan fordi: 1) Jeg var alene og hadde ikke ansvaret for andre enn meg selv. 2) Jeg visste at å gå inn i hæren ga en viss beskyttelse. 3) Jeg var/er glad i Pakistan og ønsket å bo der. 4) Som familiens eneste gjenværende fikk jeg et privilegium: Jeg overtok familiens verdifulle jordbrukseiendom ikke langt fra Lahore, og var sikret en god økonomisk framtid. 5) Jeg er glad i familieeiendommen og ville ikke at den skulle gå ut av familien. 6) Planen var på sikt å leve av å administrere eiendommen, pluss pensjon fra det militære 7) Jeg håpet problemene med å tilhøre Amadiyya ville løse seg på sikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA JEG VAR 19, og de andre reiste, gikk jeg altså inn i hæren. Der gjorde jeg karriere. Fra 1989 ble jeg mer og mer kjent for å lykkes med å bekjempe fundamentalister og terrorister. I 1990 ble jeg kompanisjef, i 1994 General Staff Officer-II (Internal Security) ved Head Quartes Corps Reserves 5 (for Karachi-Sindh-provinsen, 35 mill innbyggere). Jeg kom i aviser, TV, radio (også BBC-international), ble diskutert i nasjonalforsamlingen og ble kjent som en vellykket «fundamentalistnedkjemper». Jeg engasjerte meg mot fundamentalistenes misbruk av unge gutter og hvordan de i tillegg tvangsrekrutterte de samme guttene til å krige for seg, også i Afghanistan og Kashmir. Jeg ble patriot og er glad for at myndighetene fortsatt sloss aktivt mot fundamentalismen (I dag er jeg glad for at Norge og NATO slåss i Afghanistan.).

Fordi alt gikk så bra giftet jeg meg med Shahida og etter hvert fikk vi flere barn. Men fundamentalistene og deres sympatisører i hæren likte slettes ikke det jeg drev med, særlig at jeg lyktes. At jeg i tillegg var Amadiyya forsterket deres hat. Den første aksjonen kom i 1990 da huset mitt ble beskutt i 11 timer, i 1992 ble jeg forfulgt og beskutt fra en bil, i 1993 ble huset mitt stormet av en hel gruppe, men jeg ble reddet av et raskt militærpoliti, i 1994 tente de på min militære bolig, fikk stoppet etterforskningen og jeg måtte betale (!). Det var forsøk på mordbrann, min kone og barna var hjemme. I 1995 anklaget de meg falskt overfor en militær domstol for en rekke usannheter. De lyktes ikke, men klarte seinere å få meg overført til et øde ørkenområde for årene 1995-98. I 1999 lyktes de å tvangspensjonere meg fra hæren.

UTEN UNIFORM hadde jeg ikke lenger den beskyttelsen som det militæret tross alt ga. Jeg ble fritt vilt, og vi måtte stadig flytte. I 2001 ble et av barna kidnappet. Men det var min kones nevø, de trodde det var vårt. Nevøen ble så vidt reddet. Min kones familie fikk sjokk og reiste straks til Japan, der de fortsatt bor. Vi flyktet rundt, først innad i Pakistan, så til Dubai, til Tyskland, Norge, Dubai, Pakistan. Til slutt til Norge for å få trygghet og vi var overbevist om at vi ville få være her. Min far er gravlagt her etter 20 års opphold, her har jeg en rekke brødre, og mine barn har 16 norske fettere og kusiner i Oslo. Men nå har vi sittet over tre år i mottaket på Nesodden. Vårt ønske er en gang å kunne reise tilbake og drive gården. Men etter 11. september 2001 og særlig etter krigen i Afghanistan har alt blitt mye verre i Pakistan. Fundamentalistene er på offensiven, de har vunnet valgene flere steder. Vår dyktige og kloke president Musharraf har blitt utsatt for to attentater. Massevis av mennesker er blitt drept. Mye av årsaken er at fundamentalistene gjør felles sak med fundamentalister i andre muslimske land. Hatet mot USA er voldsomt. Og vi som er Amadiyya, som ikke er med på dette, blir sett på som svikere. Og jeg, som altså i tillegg er kjent for å ha sloss mot fundamentalistene, er ekstra utsatt. (Norske asylmyndigheter påstår at fundamentalistene nå har glemt sine døde, og norsk tingrett godtok dette for et halvt år siden, men det er helt feil.)

HADDE JEG VÆRT alene hadde jeg reist tilbake og sloss. Men fordi jeg har hustru og fire barn er det ikke mulig. Det er rett og slett uansvarlig. Mister jeg livet er det stor fare for at også de blir rammet og går samme vei. Jeg har søkt og fått støtte fra Høykommisæren for menneskerettigheter v/Torturkomiteen. Vårt håp er fortsatt støtte derfra. Men norske asylmyndigheter arbeider for at FN ikke skal behandle saken. De har vedtatt å sende oss tilbake til Pakistan før lagmannsretten skal behandle saken i mars 2006. Lyktes de med dette kan vi ikke være tilstede i retten - og når FN etterpå fortsetter sin saksbehandling, skal FN altså avgjøre om det er trygt for oss å returnere til Pakistan, mens vi allerede er der hvis norske asylmyndigheter lykkes. For oss blir dette meningsløst.

Vi er klar over at Norge helst ikke tar imot flyktninger fra Pakistan, men vår situasjon er ytterst spesiell. Vi takker de svært, svært mange som støtter oss, særlig på Nesodden.