Hvorfor banne?

DEN 1. MARS skrev historieprofessor Øystein Rian et leserinnlegg om NRK-serien «Drømmen om Norge» med tittelen «NRK, du lyver!». Rian hevder at vi fortegner bildet av den norske bonden på midten av 1800-tallet. Han mener vi overdriver nøden og fattigdommen uten å framstille de positive sidene ved den norske bondekulturen.

Og han har rett. Vår framstilling er selvsagt forenklet og vinklet. Verken vi eller noen annen kan greie å vise akkurat hvordan det var på den norske landsbygda på 1800-tallet. Det er selvsagt løgn at programleder Stian befant seg i Hardanger i 1850, akkurat som vi har arrangert møter mellom historiske personer som ikke nødvendigvis møtte hverandre akkurat slik vi framstiller det. Vi har stilisert, forenklet og diktet for å få fram vesentlige trekk ved kulturpersonligheter og kulturhistorien for et bredt tv-publikum. Og dette virker det som om seerne våre forstår.

I det første programmet, fra 1850-1870, behandler vi nasjonalromantikken. Den nasjonalromantiske ideen var, kort sagt, basert på tanken om at Norges nasjonale folkesjel kommer til uttrykk i en stolt, gammel og opphøyd bondekultur. Malere, diktere, musikere og andre intellektuelle reiste ut på landet for å finne denne sanne norske kulturen. Resultatet har fulgt oss siden. Det kommer til uttrykk i reklamer for geitost på tv, i UDs markedsføring overfor utlandet og i måten vi presenterte oss selv på under OL på Lillehammer.

Når vi i første episode harselerer med livet i Hardanger i 1850, er det ikke for å latterliggjøre bonden (vi harselerer for øvrig like mye med Bjørnson og Ibsen og alle andre). Det er simpelthen for å gi et korrektiv til myten om det rene, glade, gode livet på landsbygda i gamledager. Vi har ønsket å vise at vår nasjonale identitet er et produkt av en målrettet branding-kampanje som overså nøden, fattigdommen, urensligheten og fylla. Og dette er viktig.

I en verden som vår, hvor nasjonalisme sprer seg og kultur er blitt et politisk redskap for å ekskludere folk med annen etnisk bakgrunn, er det avgjørende at vi nordmenn aldri glemmer at livet faktisk ikke var en evig dans på setervollen før kebaben kom.

DEN OVERSTRØMMENDE responsen fra seerne tyder på at de forstår dette. De forstår at vi overdriver og forenkler. De forstår at vi bruker humor, og det virker faktisk som om de får med seg hva vi ønsker å formidle. Kanskje vil noen av dem få lyst til å studere videre, og da vil det være opp til professor Rian og hans kolleger å fylle ut bildet med flere detaljer og flere nyanser.