Hvorfor ble det journaliststreik?

«Mitt inntrykk er at mediebedriftene selv grep inn og overstyrte både NHO og MBL for å få slutt på streiken.»

Det er tid for etterprøving. Var det nødvendig å streike? Hvorfor ble det streik? Hva er det med resultatet som gjør at det ikke kunne kommet allerede i forhandlingene? Vi må noen måneder tilbake i tid for å skimte starten til det hele.

Sist november ble forhandlingsdirektør Lars Christian Berge invitert til Norsk Journalistlag (NJ) for å presentere NHOs nye lønnspolitiske manifest. Mot slutten av møtet sa Berge at NHO ønsket å ta aktivt del i de kommende forhandlingene om ny journalistavtale. Vi ante hva som ventet, men vi forutså ikke at rasering av vår ferieordning var så viktig for NHO at det presset fram den første avisstreiken siden 1990.

Foran årets forhandlinger påsto plutselig Mediebedriftenes Landsforening (MBL) at en avtalefestet ordning med både ferie og fri med lønn (som partene har levd med i over 50 år) var blitt prinsipielt umulig og uforenlig med MBLs medlemskap i NHO. Samtidig var NHO i forhandlingene opptatt av å ha styring, selv med små enkeltdetaljer - som definisjonen av «samboere». Selv under meklingen på overtid nektet MBL å snakke med NJ om mulige løsninger. Konflikt var umulig å unngå. Først etter ni streikedager kom det til reelle forhandlinger om en løsning. Forhandlingene resulterte blant annet i innføring av den femte ferieuka og fem ekstra fridager for de som har vært lenge i journalistyrket.

En annen forklaring ligger i MBLs forhandlingsmodell. Modellen tar utgangspunkt i at «det må på et visst press» før en kan finne en løsning. «Et visst press» oppstår ikke i forhandlinger, men først i mekling. Dermed starter ikke reelle forhandlinger før meklingsfristen er farlig nær.

Selv i fjorårets mellomårsoppgjør var det umulig å få til forhandlinger, og oppgjøret gikk til mekling. En time før meklingsfristens utløp var situasjonen uavklart. Risikoen for konflikt var høy, men i tolvte time løste det seg. Løsningen som da kom, var dårligere for arbeidsgiversiden enn den kunne har vært om oppgjøret ikke hadde gått til mekling. Teorien om at «det må på et visst press» gir ikke rasjonelle prosesser, men skaper utvilsomt høy risiko.

Da NHO besøkte NJ, avsluttet viseadministrerende direktør Berge sitt møte med å oppmuntre NJs ledelse med at vi har et lønnssystem som er helt i tråd med NHOs tariffpolitiske ønsker - et ideelt lønnssystem for fremtiden. NHO ønsker det også innført i andre bransjer. På bakgrunn av vår ferske erfaring med NOHs medvirkning er det grunn til å fortelle andre at de bør trå varsomt.

NHOs manifest er som et speilbilde av journalistavtalen - i hvert fall i teorien. Lars Chr. Berge fortalte følgende under gjennomgangen av NHOs lønnspolitiske manifest:

- Vår overordnede målsetting for fremtidens arbeidsgiverpolitikk er størst mulig lokal avtalefrihet, slik at ansatte og bedriften selv kan bestemme utviklingen på egne lønns- og arbeidsvilkår. Avtaleverket må konsentrere seg om overordnede prinsipper og spilleregler. Lønn bør i økende grad gjenspeile oppnådde resultater.

I festtaler hylles det, i hverdagen hykles det. Det var overordnede prinsipper vårt oppgjør havnet i streik på - fordi NHO/MBL ikke kunne etterleve sine egne festtaler. Det kom altså til å dreie seg om journalistlagets rett til frie forhandlinger.

Få andre tariffområder har en lønnsspredning som er like stor som vår. Spennet er fra 200000 kroner i de minste avisene til nær 500000 i et par redaksjoner, med en håndfull personer i hver ende. Fastlønnssnittet ligger på 340000. NHO liker lønnssystemet fordi det gir rom for store variasjoner fra bedrift til bedrift. For å kunne leve med dette lønnssystem må våre medlemmer ha sikkerhetsnett og sosiale ordninger som er avtalt sentralt. Bestemmelsene om ferie, fritid og andre sosiale ordninger må ligge i den sentrale delen av avtalen. NHO må også regne med at alle grupper som går med på desentralisering, slik vi har gjort, vil forlange dette.

Norsk Grafisk Forbund (NGF), som meklet med MBL fire dager etter NJ, nektet også å akseptere at både ferie og fridager med lønn var en prinsipiell umulighet. NGF kjørte fram det samme likestillingskravet som NJ: full lønn under pappapermisjon. Med en fire dager gammel journaliststreik i ryggen fikk Grafisk solid drahjelp til å oppnå både fridager med lønn i tillegg til den femte ferieuka og pappapermisjon med full lønn. Så kunne man vel vente at streiken ble avsluttet rett etter at typografene var i mål. Den gang ei. Fortsatt var det ikke mulig å få i gang en reell samtale om innholdet i en løsning. Først da transportarbeiderne hadde meklingsfrist, kom det til reelle forhandlinger, og streiken ble løst etter ni dager. Mitt inntrykk er at mediebedriftene selv grep inn og overstyrte både NHO og MBL for å få slutt på streiken. Spørsmålet som bør besvares i ettertid, er om NHO og MBL på dette tidspunktet hadde ulike interesser, endog interessekonflikt, i forhold til spørsmålet om å finne en løsning.

Avisstreiken i 90 ble løst da vi fikk på plass kravet om ni måneders svangerskapspermisjon. Også da ble konflikten utløst av at den sentrale næringslivsorganisasjonen hadde andre interesser enn våre arbeidsgivere. Også den gang ville NJ ha «noe annet» enn alle andre, men ble stoppet.

En ny faktor i dette lønnspolitiske spillet er Gerd-Liv Valla. Straks etter at Valla tok over LO-ledelsen, signaliserte hun at LO ikke lenger vil akseptere gratispassasjerer. Det LO forhandler frem, skal gjelde for LOs medlemmer. Andre arbeidstakergrupper skal ikke automatisk nyte godt av hva LO får til i oppgjørene. Dette var en enkel og grei tariffpolitisk markering fra Vallas side. Den videre politiske betydningen av dette er at LO også må akseptere at andre grupper forhandler, mekler - eventuelt streiker og får gjennomslag - for sine krav. Dette er nye takter. Yngve Hågensens refreng var «ikke en tøddel mer» når NJ stilte krav. Vallas linje innebærer, når alt kommer til alt, at reforhandlingsklausulenes tid er forbi. Tiden er inne for mangfold, ikke for misunnelse og blåkopier. Dersom forhandlinger fører til gode avtaler, bør alle juble, for det betyr at også andre kan føre forhandlinger på bakgrunn av egne medlemmers behov og prioriteringer. Egentlig var det ganske tilfredsstillende i år å se arbeidsgiverne bli stående igjen og falby reforhandlingsklausuler som ingen ville ta med seg.

Ut fra erfaringene gjort under streiken er konklusjonen at den var uunngåelig. Streiken var for så vidt verken ventet eller forutsatt av noen av partene som utgangen på årets oppgjør. Selv om risikofaktoren har vært høy de foregående årene, ligger den vesentligste forskjellen i at NHO i år hadde høy prestisje knyttet til vårt oppgjør. Spørsmålet er om NHOs interesser knyttet til det tariffpolitiske manifestet var sammenfallende med mediebransjens interesser. Jeg mener de ikke var det, og at streiken burde vært unngått