Hvorfor ble jeg avlyttet?

Gradvis har døren åpnet seg inn til det hemmelige overvåkingspolitiets (POT) arkiver.

Lundkommisjonen ga en grundig rapport om den enorme mengden opplysninger som er samlet om enkeltpersoner og organisasjoner på venstresida. Et nitid innsamlingsarbeid er gjort av POT i alle landets politidistrikt for å kartlegge i detalj hva gamle og nye kommunister og sosialister har drevet med av politisk virksomhet. Opplysningene er bl.a. brukt av DNA-ledelsen for å kontrollere den faglige og politiske opposisjonen. Vi vet nå også at opplysningene er brukt i utveksling av etterretningsopplysninger mellom blant annet Norge og Israel.

I visse tilfeller har POT til og med gått så langt at de har koblet seg til private telefoner for å kartlegge i detalj virksomheten til venstreopposisjonen. Avlytting av private telefoner er et svært alvorlig inngrep i privatlivets fred og beskyttes i Norge av strenge regler. Vi har nok antatt at det rettslige grunnlaget for denne virksomheten har vært svært tynt, men vi har manglet konkret kunnskap som sikkert kunne fastslå hvordan telefonavlyttingen er begrunnet. Offentliggjøringen av de 5 beslutningene om at mine telefoner kunne avlyttes, gir oss nå det første konkrete innsynet i hva POT og dommerne anså som så alvorlig at til og med avlyttingen av private telefoner måtte godtas. Vi har fått innsyn i en skremmende kultur som har ligget nær opp til praksisen i diktaturstater. Når jeg nå har hatt tid til å studere beslutningene om avlytting av mine telefoner, kan vi finne følgende trekk som knapt kan sies å være en rettsstat verdig:

1.POT har oppfattet store deler av venstresida som potensielle landsforrædere og spioner. Det blir forsøkt å skape et bilde av meg som en farlig, udemokratisk person som man derfor må følge nøye for å forebygge kriminelle handlinger.

2.Begrunnelsene for å sette i verk telefonavlytting mot meg nøyer seg med å vise til alminnelig politisk virksomhet. Man kan selvsagt ikke vise til konkrete ulovligheter, men dette trengs ikke fordi det å jobbe for AKP (m-l) eller palestinernes sak i seg selv er mistenkelig og framstilles som en potensiell trussel mot rikets sikkerhet. I POTs verdensbilde er sosialister og kommunister farlige.

3.Dommerne aksepterer de begrunnelsene politiet kommer med, ikke fordi de er i overensstemmelse med loven, men fordi dommerne i denne typen saker har fungert som maktapparatets lydige redskap og vel også i de fleste tilfelle deler POTs verdensbilde.

I de snart 19 årene som er gått siden det ble avslørt at min telefon ble avlyttet, har jeg påstått at avlyttingen var ulovlig. For å bevise dette krevde jeg i byretten, lagmannsretten og Høyesterett at staten måtte legge fram rettsbeslutningene som ga overvåkingspolitiet den formelle tillatelsen de måtte ha for å sette i gang et så alvorlig tiltak som telefonavlytting. Kravet ble møtt med statsmaktens arrogante avvisning. Av «hensyn til rikets sikkerhet» hadde de verken kommentarer til om jeg var telefonavlyttet eller om rettsgrunnlaget. De som ikke kjente meg, måtte etter dette trekke en av to slutninger: Enten at Lysestøl var paranoid som år etter år gjentok sine påstander om telefonavlytting, eller at Lysestøl «var en fordekt konspirator som var en trussel mot rikets sikkerhet». For, politiet «hadde nok sine grunner». Dette kunne vært temmelig ille for meg og min familie om ikke storparten av media, deler av det fagjuridiske miljøet og en stor del av den politiske opinionen så klart har støttet mitt krav om rettssikkerhet. Etter at vi nå har fått innsyn i de dokumentene politiet har levert dommerne for å begrunne behovet for telefonavlytting, kan vi for første gang få verifisert hvordan dette virkelig hang sammen. Jeg har nå foran meg Jnr.102/98u, «Begrenset innsyn vedrørende telefonkontroll», som består av 14 «Notater», «Rapporter», «Begjæringer» og «Beslutninger». Dette er det skriftlige materiale jeg har fått utlevert knyttet til de fem beslutningene om å avlytte min telefon og min kontortelefon. Storparten av dette materiale ble kopiert og utlevert på pressekonferansen 24.4.

Av plasshensyn er det ikke mulig å gjengi ordrett hva som står i disse dokumentene, men jeg vil her prøve å gi leserne et bilde av det jeg anser som det vesentligste. Telefonavlyttingen knytter seg til to ulike perioder, 1971 og 1978/79.

Begjæringen av 26. august 1971.

POT ber om å få avlytte min telefon da jeg «mistenkes for ulovlig etterretningsvirksomhet». Kontroll «ansees derfor påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet». Hva begrunnes denne alvorlige spionmistanken med? POT legger to fakta på bordet:

1.At jeg flere ganger har hatt forbindelse med en representant for Sovjets ambassade.

2.At jeg er medlem av Palestinakomiteen.

Dette godtar dommeren som begrunnelse, - selv om dokumentet som beviser kontakten med ambassaderepresentanten, var fra fire år tidligere og det står at jeg hadde presentert meg med fullt navn. Det står heller ikke at jeg har opprettholdt kontakten med sovjetiske representanter. SUF, som jeg da var formann for, hadde høsten 1967 brutt kontakten med sovjetiske organisasjoner og hadde siden 21. august 1968 gått i spissen for protester mot Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia.

Det påstås at Palestinakomiteen har forbindelser med Al Fatah, som «bruker flykapring som middel for å nå sine mål». Det er riktig at Palestinakomiteen hadde kontakt med Al Fatah, men det var fordi de ikke forsvarte flykapring, i motsetning til andre palestinske organisasjoner (PFLP, PDFLP m.fl.). To dokumenter, det ene fire år gammelt og politisk fullstendig ulogisk. Det andre med viktige feil, godtas ukritisk av dommeren. Så tynt var det materiale som dannet grunnlag for den første telefonavlyttingen.

Begjæringene fra 1978- 79.
De 4 begjæringene fra denne perioden har flyttet fokus fra etterretningsvirksomhet til trussel om «å bevirke eller medvirke til at rikets statsforfatning forandres med ulovlige midler...»

Hva er det POT begrunner denne alvorlige mistanken med? Bare én sak trekkes fram i den første begjæringen, at Lysestøl har vært aktiv i AKP (m-l) siden starten og nå leder kontoret i Trondheim der han har «en finger med i alle AKP (m-l)s virksomheter...». For å overbevise dommeren om hvor farlig Lysestøl er, har POT laget et Notat på tre A4-sider om Lysestøls livshistorie. I tillegg til alminnelige biografiske data står det om Palestinakomiteen, streikestøttearbeid, sommerleire, deltakelse i ulovlige demonstrasjoner, at han er gift med en navngitt korrespondent for Klassekampen, og at han til og med har en datter (navngitt) på ni år som er med i Røde Pionerer og har uttalt seg til Klassekampen om politivold. Men, ikke noe av det som står direkte knyttet til meg som person, er i nærheten av å være handlinger som «truer statsforfatningen». Men som det står i begjæringen: «Øyemed med kontrollen er å skaffe bevis i eventuell straffesak». Til syvende og sist er det AKP (m-l)s virksomhet i seg selv som er trusselen mot statsforfatningen. Og her er Lysestøl «en av de store».

Dette har dommeren godtatt. POT fikk tillatelse til å avlytte min telefon, og dermed også min families privatliv. I tillegg fikk de tillatelse til å avlytte telefonen til en organisasjon, en telefon som ble brukt av tallrike personer. Dette til tross for at det nettopp var vedtatt en ny overvåkingsinstruks (1977) som presiserer at «Medlemskap i lovlig politisk organisasjon eller lovlig politisk virksomhet kan ikke i seg selv danne grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger». Den nye instruksen ble laget etter initiativ fra statsminister Per Borten nettopp for å gjøre slutt på ulovlighetene som fulgte i den kalde krigens fotspor. Dette må tydeligvis tidligere statsminister Kåre Willoch ha glemt når han i sitt innlegg i Dagbladet viser til holdningen på Stortinget under den kalde krigen (Dagbladet 4.5.98). Det var jo nettopp poenget med den nye overvåkingsinstruksen at POT ikke lenger kunne overvåke folk fordi de var medlemmer av partier maktapparatet ikke likte. Det var et forsøk på oppgjør med «holdningene fra den kalde krigen». Derfor passusen i den nye overvåkingsinstruksen. Ingen sa til oss som var aktive i AKP (m-l), at vi var medlemmer i et ulovlig parti. For hva annet gjorde AKP (m-l) enn å arbeide politisk for sitt syn? (At vi gjorde mye dumt er en helt annen ting!) Det gikk selvsagt an, slik dessverre Willoch fortsatt gjør i innlegget i Dagbladet, å gjenta myten om at vi ville bruke «ulovlige midler» som ble rammet av straffelovens '104a. Men POT kunne aldri dokumentere dette ved å vise til vår praksis (tross all telefonavlyttingen), og slike ulovlige metoder ble aldri forsvart i AKPs programmatiske dokumenter. Når spørsmålet om lovligheten av AKP-aktivitet ble brakt på banen i min sak, svarer regjeringsadvokaten i sitt tilsvar til lagmannsretten av 30.3.1983: «Staten er selvsagt kjent med at AKP (m-l) er et lovlig politisk parti » (understreket av meg). Men, som beslutningen viser, hverken POT eller dommerne tok hensyn til den nye overvåkingsinstruksen.

De tre neste domsbeslutningene begrunnes i hovedsak som den første fra denne perioden. De to siste trekker inn en tilleggsopplysning: at Lysestøl har vært på delegasjonsreiser til Libanon og besøkt Al Fatah og PLO. Her kan POT fortelle at Lysestøl «har vist interesse for panservåpenet M 72». Personlig kan jeg ikke huske at jeg noen gang har hatt interesse for våpen, noe mine venner har bekreftet! Men, her satt POT tydeligvis med detaljerte opplysninger fra delegasjonsbesøket i Libanon? Hvem hadde gitt POT slike detaljerte opplysninger? Kan det ha vært Mossads agenter?

Etter å ha studert det rettslige grunnlaget for 22 måneders avlytting av min private telefon og kontortelefon, kan vi nå svart på hvitt dokumentere de grove ulovlighetene jeg har vært utsatt for. Med stor sannsynlighet kan vi også påstå at flere andre som da var medlemmer av AKP og organisasjoner som i POTs verdensbilde var trusler mot statsforfatningen, ble telefonavlyttet.

Hva blir så justisministerens konklusjon på disse fakta? Hennes uttalelser til Dagsrevyen den 24.4. var nedslående. Til tross for at Justisdepartementet har hatt muligheter til å studere de 14 dokumentene jeg viser til, i minst en måned, svarte justisminister Aure i realiteten: Ingen kommentar. Dette har jeg hørt før, gjennom en ti år lang farseaktig rettsprosess. Mange med meg ble forskrekket over svaret. Betyr dette at justisministeren anser telefonavlyttingen i orden? Betyr det at hun helt ser bort fra de alvorlige negative følgene telefonavlytting har for privatlivets fred, ytringsfriheten og organisasjonsfriheten?

Jeg er nå igjen tvunget til å sende et brev til Justisdepartementet med krav om at justisministeren på statens vegne offisielt beklager de alvorlige beskyldningene som er rettet mot meg og den ulovlige telefonavlyttingen som varte i 22 måneder. Jeg må også be om innsyn i hele mappen som finnes på mitt navn. Bare innsyn gir oss muligheter til å avdekke i sin helhet POTs ulovlige og ærekrenkende virksomhet mot politisk aktive mennesker på venstresida.