STOR STILIST: Håkan Nesser er den store stilisten i svensk kriminallitteratur. Han skriver også romaner uten krimintrige. En rekke av hans bøker er blitt filmatisert både for kino og TV. Foto: Chris Maluszynski /MOMENT
STOR STILIST: Håkan Nesser er den store stilisten i svensk kriminallitteratur. Han skriver også romaner uten krimintrige. En rekke av hans bøker er blitt filmatisert både for kino og TV. Foto: Chris Maluszynski /MOMENTVis mer

Anmeldelse: Håkan Nesser - «De venstrehendtes forening»

Hvorfor blir en gjeng med venstrehendte brent inne?

To velkjente krimhelter møtes for første gang.

På side 494 i romanen «De venstrehendtes forening» av den svenske forfatteren Håkan Nesser inntreffer et kriminallitterært mestermøte. Det har leseren av denne 526 sider lange boka ventet på fra første setning.

Fire mennesker setter seg ned for å diskutere en sak av det mest utfordrende slaget. Den pensjonerte politimannen Van Veeteren fra Maardam og den svenske etterforskeren Gunnar Barbarotti fra Kymlinge er to av disse fire. Med seg har den 75 år gamle Van Veeteren sin samboer Ulrike Fremdli, mens Barbarotti – litt i overkant av femti - har med seg sin jevnaldrende kollega Eva Backman.

Dødsbrann

Dette skjer i november 2012. På hvert sitt hold har disse fire grublet over hendelser som nådde sitt klimaks i 1991. Da brant overnattingstedet Mollys Pensjonat i byen Oosterby ned til grunnen, en katastrofe som krevde flere dødsofre. Gjennom boka får leseren del i hendelser som inntraff både før og etter brannen. Men hvilken sammenheng er det mellom disse begivenhetene og forbrytelsene? Det får vi ikke vite før Håkan Nessers helter slår sine hoder sammen.

De som har fulgt Håkan Nessers mangslungne forfatterskap, er godt kjent med både Van Veeteren og Barbarotti, men hver for seg. Serien om Van Veeteren teller ti bøker fra 1993 til 2003. De fem romanene om Barbarotti er utgitt fra 2006 til 2012. Begge seriene er kjent for sin høye kvalitet. Blant de mange svenske kriminalforfattere er Håkan Nesser den mest kresne stilisten.

Den riktige løsningen

Hans setninger føyer seg sømløst til hverandre. I denne boka opererer han med flere stillag. Det meste er fortalt fra et alment fortellerperspektiv. Men her er også brev og dagbøker. Nesser er god på titler. Denne boka henviser muligens til Conan Doyles «De rødhåretes forening», og på et visst tidspunkt blir man minnet om Sherlock Holmes credo, at den løsningen du står igjen med når alle andre muligheter er utelukket, må være den riktig:

«Var det løsningen på den morbide ligningen denne gangen? Det virket unektelig sånn; uansett hvordan han snudde og vendte på detaljene var det vanskelig å finne noen andre alternativer,» tenker Van Veeteren underveis.

Mistenkte funnet død

Saken har utgangspunkt i en skoleklasse på 1950-tallet. To venstrehendte elever gjennomgår den rene tortur for å bli avvendt, noe som selvsagt ikke lykkes. I bitterhet danner de «De venstrehendtes forening». 30 år seinere, etter at denne barneklubben nesten er glemt, blir de innkalt til et gjenforeningsmøte på Mollys pensjonat, der flere av dem ender sitt liv.

Politiet kommer til at en av dem er ildspåsetteren, en mann som er forsvunnet. Men 20 år seinere blir et lik funnet nedgravd. Det viser seg å være den mistenkte. Dermed er saken like uoppklart, og den pensjonerte Van Veeteren, som i sin tid etterforsket saken, må igjen aktivisere sin berømte hjerne. Samtidig skjer et øksemord i Kymlinge i Sverige, som viser seg å ha forbindelser til saken. Slik bringes Barbarotti og Backman inn i saken.

Skal bli filosof

Barbarotti er blitt enkemann etter at hans Marianne døde et halvt år før handlingen i denne boka finner sted. Han er blitt nær knyttet til sin kollega gjennom tjue år, Eva Backman, som han har vært på biltur sammen med til Italia. Til daglig jobber de sammen. Saken de etterforsker, blir stadig full av nye detaljer og vendinger; hendelser fra fortida, forbyttede identiteter, familiehemmeligheter; kort sagt, ingenting er som det ser ut til å være.

Intrigen er fengende, stadig nye spørsmål krever sitt svar. Men den er ikke det viktigste. Hos Nesser kommer alltid menneskene først. Kriminalgåten tjener først og fremst skildringen av de folkene som opptrer, deres handlinger, reaksjoner, psykologi og utvikling. «Summen av et liv», som det uttrykkes et sted. «Hvordan alt kan veves inn i en eneste sammenheng, bare man har en stor nok sekk med detaljer og sterke nok briller på nesen,» som Barbarotti uttrykker det i samtale med sine kolleger fra Maardam. «Han skal bli filosof når han blir stor,» kommenterer Eva Backman.

Som et sjakkspill

Til sin 75 års dag får Van Veeteren et sjakkspill av sin kjæreste, «med brikker i valnøttre; det var så vakkert at han ikke kunne la være å flytte på en del glass og stille det opp på bordet mellom dem». Som forfatter er også Nesser en slags sjakkspiller, som trekk for trekk utvikler historien fram mot et resultat. Boka både starter og slutter med at Van Veeteren spiller sjakk med sin kamerat, poeten Mahler. Og liksom et sjakkspill forteller mye om den som spiller, forteller intrigen i Nessers bok først og fremst om menneskene som opptrer på kriminalromanens spillebrett.

Det dreier seg om å få tilværelsen til å gå opp. «Vårt behov for mening. Eller mønster. Eller i hvert fall koreografier å danse etter, om vi så var nødt til å skape dem selv