SKRIVER OM INSTRUMENTER: Ole Robert Sunde (59) er en forfatter som gjennom hele forfatterskapet har grublet over musikkens magi. Foto: Jacques Hvistendahl
SKRIVER OM INSTRUMENTER: Ole Robert Sunde (59) er en forfatter som gjennom hele forfatterskapet har grublet over musikkens magi. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

- Hvorfor blir jeg aldri lei av å lytte til Bach?

Forfatteren Ole Robert Sunde samarbeider med Trondheim Barokk.

Lillehammer under Norsk Litteraturfestival tidligere i år. Forfatteren Ole Robert Sunde står på scenen. Ved siden av ham sitter en dame og spiller cembalo, et sirlig utført og særdeles vakkert instrument. Bortenfor henne igjen, to menn, en på cello og en på teorbe. Sunde leser, tekster om musikk. Han er rett og slett gått til scenen, sammen med ensemblet Trondheim Barokk. Det er ikke uvanlig at forfattere blir akkompagnert. Men Sunde er alene om å lese essay om musikk, sammen med musikere i aksjon.

At forfatteren Sunde er språklig inspirert av musikk, er ingen i tvil om som har fulgt hans forfatterskap. Men i det siste har han stadig oftere skrevet om musikalske temaer. Hva har skjedd? Når Sunde snakker om dette, er det med en enorm glød.

- Svigerfar var veldig opptatt av den første Wienerskole, med Mozart og Beethoven i spissen. Og Brahms var hans store lidenskap. Det var han som fikk meg til å lytte til klassisk. Men det var først med barokken jeg fant min musikk. Jeg kjøpte slike billige østeuropeiske LP-plater, de kostet en slikk og ingenting. Innspillinger på den gammeldagse, langsomme måten. Men så fikk jeg tidlig på 1980-tallet høre opptak fra den såkalte tidligmusikkbevegelsen - de som spiller på tidsriktige instrumenter, blant annet. Da var det noe som falt på plass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Bach går igjen i det du har skrevet?

- Jeg skriver et nytt essay om ham nå. Jeg tenker å sammenlikne «Goldbergvariasjonene» med «Das Wohltemperierte Clavier».  Hva er det som gjør at Bach har så høy sliteterskel, at vi tåler å høre så jævla mye Bach? Hvorfor går jeg ikke trøtt av ham? Hvorfor er jeg mer forelsket i Bach enn i Beethoven og Mozart? De er jo også fantastiske komponister. Alle elsker Bach. Faen, heller. Alle gjør jo det.

Sunde lar ulike Bach-tolkninger fylle rommet, den ene holdt opp mot den andre. De flyter ut under det høye taket, kveiler seg rundt bøkene som står langs alle vegger.

- Hva er det med rytmen? Er det takten? Hva er det med melodiføringen som gjør at jeg blir sittende og lytte igjen og igjen? Det er noe pussig der som jeg ikke blir klok på. Hva er det med rytmeføringen, hva er det med selve musikken, hvorfor blir jeg så betatt av den? Jeg pleier å sammenlikne de ulike Bach-innspillingene; jeg har Ton Koopmans innspillinger av «Goldbergvariasjonene». Hør på den første variasjonen etter åpningstemaet. Hurtigheten hans. Hvordan klarer han å spille så fort? Så sammenlikner jeg med Glenn Goulds tolkning, han spiller enda raskere, av den samme variasjonen, men på flygel, bare for å høre hva det er med selve innspillingene, instrumentene og spillemåten. Som om det kan fortelle meg om hans slitestyrke.

- Finner du svar på hvorfor?

- Til det trengs det et langt og grundig essay. Minst femti sider. Jeg er jo amatør innen musikk. Jeg må lytte meg fram, og nærmest tenke med ørene, mens musikere setter begreper på det de hører ved å glane på notene og ved å spille på instrumentene.

- Man finner vel neppe en strengere musikalsk form enn oppbygningen av Bachs fuger?

- De minner litt om «Ulysses» av Joyce, som er bygd opp over atten stiler, som skriveøvelser, tenker jeg, for de som har lyst til å øve for å prøve å bli forfatter. Så enkelt, så vakkert og samtidig så komplisert. Barokken hos Joyce er veldig tydelig. Ornamentikken. Hele forgreiningen, forsiringen og forskyvningen.

En blanding av intellektuell modernisme, samt Chaplin og en gammel barokktradisjon; alt sammen som en vanvittig lapskaus. Joyce var oppdratt katolsk mens Bach var protestant, der du holder igjen. Men det er tydelige paralleller mellom ham og Bach, spør du meg.

Forfatteren springer videre. Ny låt, han setter på Miles Davis' «So What». Ikke den legendariske innspillingen fra «Kind Of Blue», men et liveopptak fra Haag i 1960. Innspillingen er preget av det samme som Sunde finner hos Ton Koopman, hurtigheten.

- Er dine fremste musikalske inspirasjonskilder barokken med Bach og cooljazz med Miles Davis?

- Ja, noe sånt. Det er riktig.

- Men du utvider musikksfæren med samtidsmusikk og frijazz?

- Jeg har skrevet om Arne Nordheim og Cecilie Ore, samtidig som jeg hører på 400 år gammel musikk. Neste gang skal jeg skrive om Beach Boys' «Good Vibrations» og prøve å si noe klokt om den, eller hvorfor ikke noe om Ole-Henrik Moes «Vent Litt Lenger».

- De seinere åra har du skrevet i en enklere form enn før, ikke så polyfont, flerstemmig. Har du beveget deg fra barokken til cooljazzen?

- Stilig tenkt, men nei, det er nok ikke det det handler om. Jeg skrev meg inn i et hjørne der det ikke var noen åpninger. Jeg stanget i veggen og kom ikke videre. Så ble jeg spurt av HPress, et mikroforlag, om å skrive en roman, til en serie de hadde, som en slags poetikk med et visst antall sider, da fikk jeg lyst til å skrive rett fram, uten alle mine vanlige idiosynkratiske syntakser, men med en selvbiografisk undertone som jeg har brukt i alle mine bøker. Planen var å skrive kortere setninger ved å gå lange turer. Det ble lange turer og lange, enklere setninger.

- Essayene der du beskriver musikkverk, har nærmest en tredelt oppbygning: din konkrete lytting, omgivelsene rundt og kunnskapen bak, med historikk og anekdoter?

- Det kan du godt si. Jeg prøver å skrive essay à la Montaigne. De er ikke saksorientert, det er mer som å være et lyttende øre mot verden eller du setter saken i sentrum og deg selv i sentrum og disse sentrene overlapper hverandre. Walter Benjamin er en av filosofene jeg har lært mye av. Du skal alltid se til siden for der alle andre ser eller hører. Vi arver konstant de andres smak. Slik sett er vi forgiftet av vår forhistorie.

Vi tenker det andre har tenkt før oss. Det er veldig få som tenker egne, selvstendige tanker. Alle de forfatterne jeg har som forbilder, har tenkt sine egne tanker. Hvor lenge skal jeg holde på med å administrere deres tanker? Kan jeg tenke mine egne?

- Instrumentene som gjenstander har åpenbart en klangbunn i deg?

- Da jeg begynte å jobbe med såkalte ekfrase av musikkinstrumenter ble det rett og slett som en slags nærlesning. Instrumenter er ekstremt vakre. Jeg kunne godt tenke meg å skrive om cello, barokkgitar, den såkalte Bach-trompeten, blokkfløyte, tverrfløyte og harpe. Så flotte som de er.

Jeg har allerede skrevet om fagott, flygel, cembalo, trombone, teorbe og valthorn. Hvorfor er det så stor forskjell på et flygel og en cembalo?

Den raske Goldbergvariasjonen med Ton Kopman på cembalo klinger som glass eller stål, om ikke som noe mekanisk - en type av musiserende spikerverk.

- Du skriver veldig sanselig om instrumenter?

- Fordelen med å skrive om musikk er at den er så abstrakt at det er veldig vanskelig å sette navn på det du hører. Du må gruble svært mye.

- Bach var vel også en tankefull mann? Og troende? 

- Denne dypt religiøse mannen skrev «Ich habe genück», kantate 182. Han ville dø, og komme til det egentlige livet. Hele denne troen på at det er et annet liv, det egentlige livet, for ham men ikke for oss, for oss er det bare allegorier. Den enorme kjærligheten til kristendommen. En fascinerende side ved Bach. Han har den store kjærligheten til Gud. Denne rare mannen som visste at han hadde et enestående talent. Og i en gammel tapning - et geni.

- Akkurat som Miles Davis. Hvordan jobber du med musikkessayene?

- Da jeg skrev om åpningen på «So What», forsøkte jeg å skrive like fort som Paul Chambers spilte kontrabass. For å være i rytmen og få med overgangene, når Jimmy Cobb går fra en trommevirvel på skarptromma, tamtamene og hihaten samtidig som bassen bare går og går. Det er Cobb som er den barokke. Det var morsomt å gjøre det til slikt. Samme med Bachs «Juleoratoriet». Først hørte jeg det igjen og igjen for så å være klar til å skrive eksakt når koret brøler ut. Hva skjer her? Jeg hørte på nytt og nytt og tok notater før jeg satte meg ned og skrev i «real time» med musikken.

- Er dette din måte å være musiker på?

- Jeg forsøker å være konsertert lyttende, liksom et voldsomt øre når jeg hører musikk uten å kunne spille musikk, bare være interessert i musikk, bare være en glad amatør som lytter og er nysgjerrig. Å kunne sette navn på noe ingen har satt navn på før. Det er målet.

Randi Berge Wandrup er skribent og kritiker.