INGEN FORSKJELL: «Røde regjeringer endrer stipendordninger like mye som blå, mens fargen betyr ingenting når det gjelder de midler som utdeles til stipender og produksjon», skriver kronikkforfatteren, som snart blir direktør for KODE, Kunstmuseene i Bergen. Bildet er fra nøkkelovertakelsen, fra avtroppende statsminister Jens Stoltenberg til påtroppende statsminister Erna Solberg. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
INGEN FORSKJELL: «Røde regjeringer endrer stipendordninger like mye som blå, mens fargen betyr ingenting når det gjelder de midler som utdeles til stipender og produksjon», skriver kronikkforfatteren, som snart blir direktør for KODE, Kunstmuseene i Bergen. Bildet er fra nøkkelovertakelsen, fra avtroppende statsminister Jens Stoltenberg til påtroppende statsminister Erna Solberg. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Hvorfor bryr kunstverden seg om farger?

Vi bør heller diskutere hvorvidt kulturmidler når den kunstneriske produksjonen og de utøvende kunstnerne.

Debattinnlegg

Den såkalte kultureliten er rød. Vi er en venstreorientert flokk som mener kulturen bør støttes mest mulig av det offentlige. Vi bekjemper enhver tanke om liberalisering. Vi er idealister, men føler oss oversett og utsultet. Noen synes vi er bortskjemte, og syter for mye.

Møtet mellom kulturpolitikken og kunstverdenen handler oftest om penger. De røde partiene verdsetter kultur i høyere grad, tror vi. De blå sliter med å se hvor mye vi bidrar med, og prøver å redusere den offentlige støtten og privatisere oss.

Jeg har jobbet med visuell kunst i over ti år. Jeg har i den tiden nesten bare forholdt meg til blå regjeringer i Danmark, men de siste årene har jeg fått med meg en rød regjering i Norge. Nå er jeg tilbake i vante, blå rammer, mens Kultur-Norge frykter framtida.

Kulturen har hatt gode dager i Norge. Den rødgrønne regjeringen har med Arbeiderpartiet fordoblet kulturbudsjettet siden 2005. Sett i dette lyset er det ikke noe å si på kulturlivets sukk over en ny og blå regjering som ga ekko mellom fjellene. Likevel stiller jeg spørsmålet, hva er det vi sukker over? Om vi forsøker å holde ideologier og retorikk fra for eksempel Frp ute av bildet. Om vi fokuserer på betingelsene for kunstproduksjon og på de kulturpolitiske midlene som alle diskusjonene i siste instans handler om. Hvilken betydning har blå eller røde regjeringer da?

Artikkelen fortsetter under annonsen

La oss se på det visuelle kunstfeltet og hvilke endringer i kulturpolitikken som skjedde i Danmark under den blå regjeringen fra 2001-2011. Det ble innført enkelte tiltak for å bedre fusjonen mellom kultur- og næringsliv. Motiverende faktorer, men ikke styrende, som gaveforsterkningsordningen. Flere kunstinstitusjoner har i de seineste ti åra også hatt økning i private midler i Danmark. Det skyldes ikke kulturpolitikken, men finanskrisen og en generell modernisering av institusjonene. Tendensen videreutvikles nå under rød regjering.

Den blå regjeringen i Danmark gjorde et vesentlig grep, og det var etableringen av en sentralisert administrasjon av kulturmidlene. Det betydde endringer i måten midlene ble utdelt på, men det ble ikke gjort reduksjoner i beløpet til kunstnerisk produksjon.

I Danmark har noen institusjoner i det nye årtusenet fått redusert driftstilskuddene, men det er først og fremst fundert i kommunalpolitikken - i kommuner med sosialdemokratisk styre. Utdannelsesinstitusjonene sliter fortsatt under rød regjering. Så langt skiller den blå regjeringen i Danmark seg ikke ut - annet enn med en omorganisering av hvordan kulturmidlene deles ut.

Så er det prioriteringen av frivillighetsarbeidet. Det var viktig for den blå regjeringen i Danmark, like mye som for den blå regjeringen i Norge. Noen kaller dette en satsing på folkekulturen framfor finkulturen. La oss bare ikke glemme at en styrking av frivillighetssektoren er like viktig i rød kulturpolitikk, som vi så i Kulturløftet 3. Kulturministere fra ulike sider har i det nye årtusenet vært enige om at kultur er for alle. Ingen og intet er for høyt eller for lavt. Har vi som kulturelite et problem med det, kan vi ikke bebreide fargen på partiene, men satsingen i seg selv.

Til slutt er det et uttalt ønske fra blå side at kunstnere skal ha større grad av økonomisk frihet. Det vil si mer uavhengige av offentlig støtte. La oss se litt på det.

I Danmark har man lagt om de såkalte «livsvarige ytelsene». Det er kunstnerstipender som har vært diskutert under den blå regjeringen, men som er avviklet av den nåværende røde regjeringen. I Norge har man tilsvarende avskaffet garantert minsteinntekt for kunstnere, og i stedet etablert lengre arbeidsstipender. Det var Arbeiderpartiet som sto for endringen, beskrevet som et hederlig kompromiss snarere enn en suksesshistorie. Det var disse stipendene som kulturminister Thorhild Widvey nylig foreslo fjernet i det reviderte kulturbudsjettet.

I den nye regjeringens endelige forslag økes kulturbudsjettet med 6,8 prosent og dermed passerer vi i Norge nå den magiske grensen på én prosent av bruttonasjonalproduktet, som Arbeiderpartiet ønsket. Reduksjonene var dermed langt mer spiselige enn i det opprinnelige utgangspunktet. Norsk Kulturråd blir nå redusert med 1,5 prosent i budsjettet for 2014, men det foretas ingen reduksjoner i kunstnerstipendene.

Det er altså ikke på sin plass å si at det er blitt færre midler til stipender eller kunstproduksjon. Omvendt har det heller ikke blitt flere midler i det nye årtusenet, verken i Danmark eller i Norge. Kulturutredningen konkluderte at det ikke er blitt flere penger til kunstnere og produksjon, på tross av en fordobling av kulturbudsjettet. En rapport fra 2008 viste også at det er inntektene fra ikke-kunstnerisk arbeid som betyr mest for kunstnerne. Det skyldes at vi ikke betaler dem i noe særlig grad når de er med på en utstilling, bidrar til en publikasjon, holder et foredrag eller når vi på annen måte bruker verkene eller ekspertisen deres. Dermed må de sies å være rimelig uberørt av offentlige, kulturpolitiske ytelser.

Konklusjonen må være at røde regjeringer endrer stipendordninger like mye som blå, mens fargen betyr ingenting når det gjelder de midler som utdeles til stipender og produksjon. Faktisk har den røde regjeringen i Norge senket den prosentvise fordeling til kunstnere fordi det nå finnes flere kulturmidler, men ikke flere som når kunstnerne.

Her er det jeg stiller spørsmålet: Hvorfor hyller vi som kunstelite i så utpreget grad en bestemt farge? Brenner vi for kunsten, er sosiale av sinn og mot liberalisering, skulle vi da ikke heller diskutere hvorvidt kulturmidler i rimelig omfang når den kunstneriske produksjonen og de utøvende kunstnerne? Det er et nødvendig utgangspunkt for enhver kulturpolitikk, men vel også for oss som på en eller annen måte beskjeftiger oss med visuell kunst.

Men så spør jeg meg også om det er enklere å bebreide fargen på en regjering enn å ta et hardt blikk på et omfattende system hvor kunstnere og kunstnerisk produksjon egentlig ikke tildeles noe videre av de offentlige kulturmidlene. Det et tross alt enklere å orientere seg mot rødt eller blått enn å se kritisk på noe som involverer alle, også en selv, ikke sant?