Hvorfor bygge nytt operahus?

Det største kulturpolitiske løft i dette tiår, byggingen av et nytt operahus, kan vise seg å bli en dårlig investering om ikke Stortinget fatter sitt vedtak ut fra en grundig vurdering om hvorfor, og ikke bare hvor man skal bygge et nytt hus for en ny norsk operatradisjon.

Diskusjonen om hva man skal fylle det nye operahuset med har av mange kjekt og greit blitt besvart med 'opera, selvfølgelig', innforstått: forrige århundrets operarepertoar. Denne punkteringen av en helt essensiell del av operahusdebatten, kan vise seg å bli fatal med hensyn til om det nye huset vil lykkes i å bli en kulturpolitisk suksess også i det lange løp. For opera er som enhver annen kunstart, underlagt denne samme historiske lovmessigheten om å fornye seg for å overleve. Og overraskende nok for de som tror at man kan spille Verdi til evig tid i det nye huset, er det publikumsinteressen som kommer til å tvinge frem denne fornyelsen. Om ikke Stortinget, som om kort tid skal gjøre det endelige vedtaket, og de som er satt til å forvalte dette vedtaket er fremsynte nok til å legge det fornyende inn som en grunnstein i husets fundament. Et hus utelukket bygget for å forvalte fortiden kunst vil i løpet av få ti-år kunne bli et folketomt minne om den gang man bygget et museum for operakunst som ikke engang ble skapt her i landet.

For det er ingen selvfølge at operaer skrevet i forrige århundre vil trekke fulle saler om 50 år. Like lite som at opera skrevet på 16-1700-tallet dominerer dagens repertoar i de europeiske operahusene i dag. Med tanke på størrelsen på investeringen i et nytt operahus, er perspektivene i dagens operadebatt vanvittig snevre. Hvem tenker på fremtiden blant Bjørvika- og Vestbane-tilhengerne? Hvem tenker på at fremtiden faktisk skapes av blant annet norske kunstnere idag? Hvem tenker på å gi landet en løsning som legger til rette for nye operaer som også i fremtiden kan fylle et nytt operahus? Slik debatten i dag fortoner seg, er vi på vei mot det som fremtidens historikere kan komme til å betegne som vår tids største kulturpolitiske mageplask. For bygger man et nytt operahus uten samtidig å bygge opp en ny operatradisjon i Norge, bygger man et hus uten fremtid....

Fokuset for de som til slutt skal gjøre det endelige vedtak bør derfor snarest dreie seg om hvilken løsning som best vil tjene det å utvikle operakunst i Norge. Siden operahusdebatten nesten utelukkende har foregått på helt andre premisser enn de kunst og kulturfaglige, har det vært vanskelig å komme til orde med dette som fra starten av burde ha vært kjernen i debatten. Men når det er sagt har selvsagt både spørsmål om når et nytt operahus står ferdig, hvor det skal stå og ikke minst hvor mye det vil koste, et avgjørende ord med i laget. Men aller viktigest for at et nytt operahus skal kunne dyrke og stimulere ny norsk opera er hvordan et slikt hus drives.

Operalandet Norge har ingen lange og rotfestede tradisjoner. Men heldigvis er Norge i den heldige situasjoner at den kreative/utøvende kompetansen og viljen i dag finnes for å gjøre noe med dette. Stadig flere komponister, forfattere og scenekunstnere orienterer seg nå i retning av musikkdramatikk og gir den et helt nytt og fornyende innhold. Samtidig ser vi at nivået på norske musikere og sangere nå vekker internasjonal oppmerksomhet takket være årlang satsning på musikkutdanningen. Muligheten for å bygge en gullalder for norsk opera er i dag større enn noensinne. For å ivareta og stimulere denne positive utviklingen haster det med å skape fortest mulig en arena der disse sammen kan bygge opp en bærekraftig operatradisjon. Tiltak som eksempelvis 'Operatoriet' (et samarbeid mellom Norsk Komponistforening, Den Norske opera og Opera Vest for å skape nye operaer) kan fort falle sammen om ikke vilkårene bedres. 2005 er derfor et svært viktig argument, noe Arbeiderpartiet heldigvis også

har lagt som grunnforutsetning i sitt foreløpige vedtak.

For at den Norske Opera skal kunne legge forholdene til rette for utviklingen av en ny norsk operatradisjon, er det av avgjørende betydning at det ikke stilles for høye krav til egeninntjening. DNO må kunne drive fleksibelt med mulighet til å sette opp forestillinger på hovedscenen som ikke nødvendigvis vil trekke fulle hus. De må kunne ha midler til å gjøre smale produksjoner på bi-scener og invitere utlandske samtidsoperaproduksjoner til Norge på gjestespill. I utredninger i operahus-saken er det pekt på at stedsvalget vil ha innvirkninger på operaens driftsprofil. Risikoen for høyere kostnader ved en eventuell bygging i Bjørvika, kombinert med sannsynligheten for at bygget vil bli stående isolert i flere år, vil tvinge DNO til å programmere kjent og tradisjonellt repertoar for å sikre høyest mulig publikumsbelegg. Mulighetene for dristige nysatsninger blir minimale, og det helt nødvendige løftet norsk operakunst trenger blir kvalt i fødselen. Slik blir de såkalte radikale i AP og SV garantister for det konservative ved å gå inn for Bjørvika. Deres (ufrivillige) konservatisme forsterkes ytterligere ved kravet til et monumentalbygg, et tankegods de har arvet fra historiens utallige diktatorer samt andre kjente undertrykkere. Igjen er det viktig å rette fokus mot det som burde ha vært innlysende viktig: det som skjer innenfor veggene. Med andre ord: det er ikke utseende det kommer an på. Tenk hvilke fantastiske tekniske løsninger man kan få ved å bruke pengene som Bjørvika-tilhengerne vil bruke på en monumental fasade, til å utstyre en ny opera med det beste innen dagens scene-teknologi. Husk Sidney - et av verdens mest kjente landemerker utvendig, totalt ubrukelig innvendig. Paradoksalt nok kan stedsvalget dreier seg om valget mellom et operahus med en gammel fasade men med et nytt innhold, og et hus med en ny fasade men med et gammelt innhold.

At byggingen av et nytt operahus dreier seg om kunst- og kulturpolitikk, er innlysende. I denne saken har Bjørvika-tilhengere likevel klart det kunststykket å utvide det allerede utvidede og utvannede kulturbegrep ved å gjøre Vegvesenet til en kulturinstitusjon. Nok ett av ufattelig mange eksempler på at norsk kunst- og kulturpolitikk ikke primært dreier seg om å legge til rette for å skape god kunst. I den senere tid har vi sett en rekke eksempler på at tilhengere av Bjørvika-alternativet bevisst skaper forvirring rundt hva kulturpolitikk egentlig er. Selvfølgelig er byplanlegging et uttrykk for vår kultur, men kulturpolitikk dreier seg om å forvalte samfunnets ikke-materielle uttrykk. Strent tatt er byggingen av et nytt operahus utelukkende et kunstpolitisk anliggende.

Slik jeg ser det blir avgjørelsen om hvor operaen skal ligge til syvende og sist et spørsmål om tillit eller mistillit til kunstnerne og kulturarbeiderne i Norge, som nesten uten unntak har gått inn for Vestbanen som stedsalternativ. Tidligere statsråd, Grethe Knudsen har i tråd med Aps tradisjonelle holdning til kunstnerne og deres angivelige åndssnobberi redusert denne gruppen til en minoritet som absolutt ikke må tillegges avgjørende vekt når avgjørelsen skal falle. Denne mistilliten, som ikke står tilbake for Carl I. Hagens verste utfall mot kulturlivet, er kun egnet til å slå bena under alle de som faktisk skal garantere for at et nytt operahus skal bli et valfartssted for flere enn Frogner-publikummet.

Når man vet hvor store konsekvenser operaens beliggenhet har for hva som faktisk skal fremføres der, er det mer enn en mistillitserklæring ikke å vektlegge kunstnernes mening om denne saken. Det er deprimerende og lite klokt med tanke på den nye operaens fremtid. I den støyen Bjørvika-tilhengerene har skapt i denne debatten, er det nødvendig nok en gang å minne om sakens fundament: Norge vil bygge et operahus for å utvikle norsk operakunst, ikke en norsk bydel. Om stortinget ikke har dette perspektivet klart for seg når avgjørelsen om kort tid skal tas, kan byggingen av et nytt operahus blir stående om vår tids største kultupolitiske fadese.