Verdis "Requiem" er et verk som trekker et stort publikum. Her fra en oppførelse i Verona, Italia i 2001. AP Photo/Francesco Dalla Pozza
Verdis "Requiem" er et verk som trekker et stort publikum. Her fra en oppførelse i Verona, Italia i 2001. AP Photo/Francesco Dalla PozzaVis mer

KOMMENTAR KLASSISK

Hvorfor dominerer de kjente klassikerne?

Musikk som skaper erkjennelse og refleksjon trekker fortsatt et stort publikum.

Kommentar

Utestengelse var i lange tider ganske vanlig i kulturlivet. Noen få mennesker i posisjoner bestemte hvem som var i den kunstneriske varmen, de som befant seg utenfor hadde små muligheter. Skjulte maktstrukturer definerte hvem som ble stjerner. Fikk du som komponist eller musiker ingen jobbtilbud, var alternativet å bli musikklærer eller drosjesjåfør. De som ikke gav seg så lett, dro gjerne til London eller Berlin for å realisere drømmene sine. Få av disse klarte å hevde seg, men det var ikke umulig.

I dag er konkurransen på kulturfeltet mer åpen, sunn og reell. Et stort antall kunstnere har tatt utdannelse i fag som billedkunst, teater, musikk og komposisjon. Mange reiser også utenlands for å tilegne seg kompetanse. Dermed er det et relativt stort antall kunstnere i mange sjangre som ønsker å livnære seg i Norge. Noen jobber finnes det, men langt ifra nok. Det er etablert tilskudds- og støtteordninger, og det offentlige har aldri brukt mer ressurser på kunst i vid forstand enn i dag. Også private stiftelser og organisasjoner bidrar.

Hvilke kriterier skal støtte til kulturprosjekt benytte? Skal midlene spres til alle - forutsatt et minimum av kunstnerisk kvalitet og at det er tale om profesjonelle utøvere? Eller skal prosjekter som provoserer og fungerer som et korrektiv heller bli foretrukket? Den beste kunsten lages ofte når det er motstand og trengsel inne i bildet.

Har vi som nasjon behov for mengder av nyskrevet klassisk musikk som er velmenende og ufarlig? Særlig når vi vet at mange kvalitative komposisjoner de siste tiårene kun er spilt et fåtall ganger og støver ned i skuffer og hyller. John Persens opera «Under kors og krone» er et eksempel på et bestilt storverk som aldri ble framført. Skal klassisk musikk være ren underholdning, bekreftelse av felles identitet eller et korrektiv til dagens samfunnsutvikling?

I disse dager søker et stort antall mennesker til konserter i kirker og konserthus. Profesjonelle musikkinstitusjoner, amatørorkestre og kirker setter opp storverk med mange medvirkende. Mendelssohns oratorium «Elias», Brahms' «Ein deutsches Requiem» og Mozarts «Requiem» er noen av titlene, etablerte mesterverk trekker åpenbart et stort publikum. Poenget for arrangørene er å skape reelle møtesteder for erkjennelse og refleksjon. Når scener og podier fylles opp, ofte med kor og orkester på 100-200 utøvere, gjør det inntrykk på tilhørerne. Når verkene som framføres også er en sterk fortelling om liv og død, er det et budskap som overgår det vi som enkeltindivider kan fatte.

De siste årene har mye endret seg også på musikkfeltet. Ny teknologi med internett og alskens plattformer innbyr til grenseløs distribusjon av musikk over hele verden. En enorm mengde med kunstneriske uttrykk bombarderer oss hele tiden. Det er heller ikke noe tydelig skille mellom kommersielle og kunstneriske ytringer.

Derfor er det betryggende å konstatere at det menneskelige fellesskap, både på scenen og blant tilhørerne, ikke blir utradert i vår moderne tid. Nettopp slike konserter der kjente klassikere framføres, blir en ytterst følbar og minnerik opplevelse for mange mennesker. Et eksempel finner sted i Skien kirke til helgen: Telemark Symfoniorkester, Asker Symfoniorkester, Skien kantori og Con Vocale m.fl. med 80 musikere og 120 korister framfører Verdis «Requiem». Jeg tipper at kirken blir fullstappet. Heldigvis.