En knyttneve om hetetokter og overgangsalder

Hvorfor dør ikke kvinner bare ut når de slutter å menstruere?

Her er feministboka du må lese i høst. Du risikerer å få et helt nytt syn på kvinner.

Kommentar

Å snakke om å slutte å menstruere, er å sette seg ut av spill, skriver Wencke Mühleisen i boka «Hetetokt» med den opprørske undertittelen «Rabalder med overgangsalder». Jeg har riktignok lest at det i år er trendy for ressurssterke kvinner å vedstå seg menopausen. Det har visstnok skapt mote, «menocore», løsthengende plagg som lar kroppen slenge og svetten hagle.

Men jeg tror dessverre kjønns- og medieforskeren fortsatt har rett. Fordommene sitter løsere enn moten.

Tidlig i boka spør Mühleisen like ut; hvorfor har ikke den såkalte naturlige seleksjonen kvittet seg med postklimakterielle kvinner? Individer som ikke lenger er fruktbare er jo overflødige i et slikt perspektiv.

Det virker brutalt og vel spissformulert. Men når jeg klapper boka igjen drøye hundre sider seinere, er jeg nesten forundret over at kvinner har klart å stå imot utdefinering, usynliggjøring og utnytting. Det siste har legemiddelindustrien stått for. Det er selvfølgelig mye penger å tjene på en fase som er forbundet med hetetokter, svekket sexlyst og humørsvingninger. Anti-depressiva og hormoner er løsningen på selv de verste parforhold. Eller hva med en operasjon?

Kvinner har nok overlevd på pur f. Det er jo myten; at kvinner i overgangsalderen er en gjeng labile furier som raser mot alderdommen. I rekordfart. Feminister har opp gjennom åra forsøkt å gjøre overgangen til noe positivt. Germaine Greer har argumentert for at det ligger en frihet i ikke lenger å være et objekt for menns begjær, at det gir en mulighet og overskudd til å leve uavhengige liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wencke Mühleisen har større ambisjoner. Det er en dobbelt betydning i tittelen; hun er på tokt. Hun vil sprenge seg ut av mytene og stereotypene, utfordre sexismen som sier at kvinner halvveis i livet er gått ut på dato. Det handler ikke bare om fysiske endringer - som jo menn også opplever uten å bli datostemplet i samme grad - men om et kvinnesyn som henger igjen.

Det er vanskelig ikke å le høyt av de mange eksemplene på menn, gjerne leger og andre autoriteter, som opp gjennom tidene har definert og innskrenket kvinners handlingsrom. Men latteren sitter fast i halsen når boka illustrerer at fordommene lever videre. Ikke minst er det sårt å innse at kvinner bærer en slik selvforakt med seg når de betrakter seg selv med andres blikk.

Er det derfor det fortsatt er så stille om menopausen? Selv kvinner imellom er det et ømtålig tema. Det skorter på forskning, som med annen kvinnehelse. Det er sjelden berørt i litteratur, film og populærkultur som annet enn et stigma. Klisjeene renner over. Men et sentralt poeng i Mühleisens bok, tross tittelen og den svette innledningen, er at overgangsalderen oppleves forskjellig og graden av plager er høyst varierende. 40 prosent av kvinner får ikke hetetokter i det hele tatt. Sexlysten forsvinner som regel ikke, men kan ta andre former.

Voksne kvinner har mektige og synlige posisjoner i samfunnet etter at de har sluttet å menstruere, tilsynelatende helt uten skam. Men det spesielle med synet på kvinner i og etter overgangsalderen er nettopp det, at det er forbundet med at kvinner slutter å menstruere. Selv om generell aldersdiskriminering er en del av bildet, er kvinners verdi knyttet direkte til fruktbarhet. Etter klimakteriet har kvinner så å si utspilt sin rolle og må i mangel av naturens oppgaver tilbringe resten av livet med å gå på kulturarrangementer hvor menn leser høyt fra bøker om hvorfor de forlater kvinner som dem. Takken er at de blir skjelt ut for å være kulturkjerringer av mannlige forfattere som slett ikke har noe imot et yngre kvinnelig publikum.

Eller de kan bli statsledere.

Kommentator Eirin Eikefjord i Bergens Tidende etterlyste nylig mer radikale feministiske røster etter å ha lest to ferske antologier om likestilling. Radikale i forstand nytenkende og banebrytende, slik jeg forsto henne. Stemmer som brakte ny innsikt til gamle problemstillinger. Hun mente samlingene ikke hadde noe nytt å melde sammenliknet med Fittstim- og Råtekst-antologiene på slutten av 1990-tallet. Jeg har ennå ikke lest de nye antologiene, men den gamle feministen Mühleisen oppleves som like rystende aktuell og fersk som TV-fenomenet «Skam» var, der hun røsker i fordommer så det søkker i leseren.

Kanskje fordi hun tar med seg historien, spinner videre og gjør trådene synlige inn i vår tid. Kanskje fordi hun våger å være akademisk, ikke bare personlig.

Jeg skal for eksempel vedde på at du ikke visste at spekkhoggere kan lære oss noe om overgangsalderen og kvinnesyn.