«Hvorfor dreper du oss ikke?»

Denne filmen skal riste liv i voldsdebatten.

(Dagbladet.no): - Hvorfor dreper du oss ikke?, spør hovedpersonen Anna i «Funny Games».

- Du må ikke glemme betydningen av underholdning, svarer torturisten Peter.


Det har gått 11 år siden den østerriske regissøren
Michael Haneke lanserte «Funny Games» - en film som var ment å provosere publikum til å forlate kinosalen.

Spørsmålet er om det er noen flere som reiser seg fra kinosetene nå. Fredag har en amerikansk nyinnspilling premiere i Norge.

Rystet og beundret

I mai 1997 ble filmen vist for første gang i Cannes, og den tok mange blant publikum fullstendig på senga. Buing kunne høres tydelig fra salen. Samtidig ble den også nominert til Gullpalmen.

Aftenpostens veterananmelder Per Haddal var til stede på en av visningene:

- Det var en veldig sterk opplevelse. Publikum delte seg mellom de som elsk et filmen og andre som hatet den. Selv må jeg si at jeg beundret filmen, samtidig som jeg var rystet over menneskeforakten Haneke viste, sier Haddal til Dagbladet.no.

«Hvorfor dreper du oss ikke?»

Den første halvtimen er «Funny Games» en thriller med en tradisjonell struktur, om en lykkelig kjernefamile som får livene invadert av to unge menn. Det blir imidlertid kjapt klart at muligheten for en lykkelig slutt er forsvinnende liten, når inntrengerne setter i gang med en ekstremvoldelig lek.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I én særlig berømt scene der det ser ut til at Anna er i ferd med å skaffe seg et overtak, tar en av sadistene tak i en fjernkontroll og spoler filmen tilbake (i den nye versjonen skifter filmen kapittel, som på en dvd).

Volden splittet anmelderne

Dagbladets anmelder Liv Jørgensen var svært fornøyd med «Funny Games», og kalte den «et sjeldent godt innlegg mot avstumpethet og forråelse» da hun anmeldte den i 1998.

En av 90-tallets store debatter var filmvolden, framprovosert av verk som «Pulp Fiction» og «Natural Born Killers». David Cronenbergs «Crash» ble nektet vist av Oslo kinomatografer på grunn av sitt perverse plot, mens «Leon» fikk kjeft på grunn av koblingen mellom barn og ekstrem vold.

- Dette var en tid da mange oppfattet at filmvolden var mer intens enn noensinne. Det oppstod en veldig interessant skillelinje mellom de norske kritikerne som mislikte utviklingen i amerikansk film, og derfor roste «Funny Games», mens andre så den moralske pekefingeren som unødvendig - de trodde ikke på filmen, sier Anne Gjelsvik, førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim.

Hun har skrevet boka «Vondt og vakkert», om vold i audiovisuelle medier

Gjelsvik var nylig i USA og så den amerikanske versjonen, også den regissert av Haneke, med skuespillere som Tim Roth og Naomi Watts.

- Jeg føler vel at noe av den ulmende, mystiske og truende stemningen i originalen er borte nå. Jeg tror ikke at denne kommer til å skape den samme debatten som forrige gang, sier Gjelsvik.

Mediene er verre

Debatt er imidlertid hva Haneke håper på.

- Ingenting har forandret seg. Mediene har stadig blitt verre. Filmen er enda mer relevant i dag enn den var for ti år siden, sier han til Sight & Sound.

Regissøren vil riste yngre fans av voldsfilmer som «Saw» og «Hostel» - filmer som har flyttet grenser i forhold til visning av grafiske voldsscener de siste åra.

Per Haddal er blant dem som omtaler filmene som «torturporno».

- Amerikanske akademikere er fryktelig opptatt av hvorfor filmer som «Saw» blir så populære nå. Mange finner svarene i torturhistoriene som sirkulerer i mediebildet - blant annet fra Irak, sier Gjelsvik.

Ironi drepte debatten

Den helt store allmenne voldsdebatten - lik den vi hadde på 90-tallet - har imidlertid ikke de nye filmene greid å skape.

Filmer som «Pulp Fiction» og «Crash» ble laget av kunstnerisk anerkjente regissører, gjorde suksess på filmfestivaler og vant priser. «Hostel» og «Saw» sliter derimot med å få noen kunstnerisk anerkjennelse.

Debatten mistet også temperatur da medieforskningen fikk gjennomslag for at det ikke er noen enkel sammenheng mellom fiksjonsvold og vold i det virkelige liv.

- Man har nok et litt mer nyansert syn på medienes mulighet til å påvirke. Samtidig kan man kanskje si at pendelen har svingt for mye i den andre retningen. Vi bør i større grad diskutere voldens betydninger uten å henfalle til enk le påvirkningsmodeller, sier Gjelsvik.

Haddal håper at diskusjonen om filmvold kan dukke opp igjen:  

- Med Tarantino kom også ironibølgen, og man fikk beskjed om at man ikke hadde forstått noe om man tok problematikken alvorlig. Ironien punkterte debatten, sier han.

Misforstått Kubrick

Spørsmålet er imidlertid om det Hanekes målgruppe kommer til å ta poenget. Øvelsen med å kritisere vold ved bruk av vold er vanskelig.

Regissøren selv har også innsett at det er en overhengende fare for å bli misforstått. Traileren til filmen viser kjapt klippede voldsscener til tonene av Griegs «I Dovregubbens hall», på en måte som minner om «A Clockwork Orange».

Og Stanley Kubricks mesterverk er selve kroneksemplet på en antivoldsfilm som feiltolkes, sier Haneke i intervjuet med Sight & Sound.

- Kubrick gjorde brutaliteten så spektakulær at man ble nødt til å beundre den. Den ble en kulthit fordi folk på en ell er annen måte vurderte den stiliserte volden som kul.

- Det var ikke dét Kubrick hadde tenkt.

REGISSØR: Michael Haneke.
EKSPERT PÅ FILMVOLD: Medieforsker Anne Gjelsvik.