VANSKELIG Å FANGE OPP: Alkohol er allment akseptert i samfunnet. Det er kultur, god mat, og sosialt lag. Det er også en av grunnene til at alkoholproblemer kan være så vanskelige å fange opp, fordi det er forventet av de aller fleste voksne mennesker at man har kontroll over eget alkoholbruk, skriver Marthe Valle. Foto: Shutterstock
VANSKELIG Å FANGE OPP: Alkohol er allment akseptert i samfunnet. Det er kultur, god mat, og sosialt lag. Det er også en av grunnene til at alkoholproblemer kan være så vanskelige å fange opp, fordi det er forventet av de aller fleste voksne mennesker at man har kontroll over eget alkoholbruk, skriver Marthe Valle. Foto: ShutterstockVis mer

Alkohol og helse:

Hvorfor drikker du for mye?

Alkoholproblemer kan være vanskelige å fange opp, og konfrontere, fordi det er forventet av de aller fleste voksne mennesker at man har kontroll over eget alkoholbruk.

Meninger

Aldri før har jeg sett så mange saker i nettavisene som handler om alkoholbruk som denne sommeren her. Veldig mange av sakene er pluss-saker og krever abonnement for å kunne leses. Overskriftene er ofte preget av pekefingre, og tilbyr tester folk kan ta for å se om de drikker for mye.

De treffer en nerve som gjør alkoholbruk enda vanskeligere å snakke om, nemlig skam, skyldfølelse, og mangel på selvkontroll. Dette er mange villige til å tegne pluss-abonnement for, og det vet de som lager og vinkler sakene.

Først og fremst, det er all mulig grunn til å vise årvåkenhet rundt eget alkoholbruk sett fra et helsemessig perspektiv, det er også denne vinklingen som brukes i de fleste av disse sakene. Med god grunn, da det er mange sykdommer og helserisikoer knyttet til overdreven drikking, både kortsiktig og langsiktig. I Norge er det ingen offisielle anbefalte grenser for alkoholinntak, men Helsedirektoratet anbefaler at man «ikke drikker alkohol for helsens skyld.»

At alkohol er helseskadelig er det liten grunn til å spekulere i. Men som med så mange andre endringer som samfunnet står ovenfor, tar det tid fordi kultur og holdninger sitter dypt og krever ofte flere innfallsvinkler.

Jeg har jobbet som sykepleier innefor rus og psykiatri i tre år, og sitter med følelsen av at alkoholavhengighet er et av de mest problematiske rusproblemene å håndtere. Dette sammenfaller også med erfaringer fra mitt eget liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mitt inntrykk er at dette handler mye om at alkohol er så allment akseptert i samfunnet, så tilgjengelig og så knyttet til hygge. Det er kultur, god mat, og sosialt lag. Det er også en av grunnene til at alkoholproblemer kan være så vanskelige å fange opp, og/eller konfrontere, fordi det er forventet av de aller fleste voksne mennesker at man har kontroll over eget alkoholbruk.

Alkohol er et rusmiddel som forsterker alle følelser i oss, også alle de vonde. Det demper alt det vi ikke orker å kjenne på der og da, og kan ofte være en emosjonell quick-fix. Kanskje fordi så mange av oss ikke har gode nok verktøy til å håndtere indre uro og vanskelige situasjoner i livet, men også fordi mange er slitne av alt hverdagene krever av oss, og utsetter det å lytte til den indre stemmen som sier at noe ikke er som det skal. «Jeg fortjener jo å koble av og kose meg!»

Det er et rusmiddel som går særdeles dårlig overens med depresjon og ensomhet, alkoholmisbruk kan forverre, og til og med forårsake, depresjon.

Grensene i oss viskes ut, og personlighetstrekk og adferd i oss forsterkes, også de negative.

Alkoholmisbruk kan knyttes til mange store samfunnsproblemer som vold, overgrep, og trakassering. I tillegg er det ekstremt skadelig i mellommenneskelige relasjoner der det ofte forverrer konfliktsituasjoner og høyner konfliktnivået, og kan bidra til utroskap, skilsmisser og traumer hos både barn og voksne.

Jeg tror de aller fleste voksne mennesker vet når de drikker for mye, og får seg neppe de store overraskelsene når de tar disse tabloide testene. Det jeg savner er at media har en enda bredere innfallsvinkel til alkohol, der man også kan stille spørsmålet «Hvorfor drikker du for mye?» .

Sosionom og familieterapeut Lillian Brudland Selseng sier i forbindelse med sin doktoravhandling om kulturforståelse i møte med rusbehandling at vi må i større grad se alkohol som et samfunnsproblem, og ikke bare som et isolert, individuelt problem. Hun mener at først da vil legitimiteten for å gjøre noe med de negative sosiale konsekvensene bli langt større, kanskje også den politiske viljen.

Dette synspunktet resonnerer godt hos meg.

Når mennesker isoleres med både avhengighet og dårlige sosiale relasjoner fordi problemet er så til de grader skamfullt å signalisere til omverdenen, betyr det at mange fanges opp altfor sent og alkoholen allerede har gjort mye skade i vedkommendes liv.

Det er uforståelig for meg at flere av våre politiske ledere som jobber for å utvide tilgjengeligheten av alkohol, nekter å innse hva den koster samfunnet vårt. Alt henger sammen, og for et menneske som sliter med eget alkoholinntak er det lett å rettferdiggjøre eget misbruk når det både er en så sterk kultur på at alkohol er akseptert i nærmest alle sosiale sammenhenger, og at politiske avgjørelser har gjort den så tilgjengelig.

Vi mennesker er sårbare i møte med vanskelige situasjoner i livet. Vi lever i en tid der det er enormt mange krav til hva livet skal inneholde for at det skal være komplett, og de aller fleste av oss sliter med å imøtekomme alle disse kravene. Depresjon er en folkesykdom i Norge, ensomhet er også et stort problem. Vi må klare å snakke om alkoholens rolle i disse sammenhengene, og se den som en problematisk faktor i vår felles sosiale kultur.

Da blir kanskje ikke skammen så ekstremt tung å bære for alle de av oss som ikke kvalifiserer til det stereotype bildet på en alkoholiker, men som samtidig har kommet til et punkt der rusmiddelet trengs for å dempe den indre uroen så mange kjenner på.

Rus er rus uansett hvor fancy vinflaska er, og rusmisbruk skader både enkeltmennesket og samfunnet.

Det er en god investering i folkehelsa at vi alle får bedre verktøy for å håndtere og leve med vår egen uro i møtet med alt livet krever av oss, og her må også media være bevisste sin rolle i den tida der det er klikk som betyr noe.

Å bære på skam alene bringer sjeldent frem vår konstruktive vilje til endring, tvert i mot gjør den oss liten og enda mer alene.