Hvorfor dro ikke Rabinowitz?

Regissørene bak filmen «Mannen som elsket Haugesund» skriver om farlige og stereotype forklaringer på det norske Holocaust

NÅR ET MENNESKE

blir drept - hvilke mekanismer er i gang når det er offeret selv som blir stående igjen som skyldig? Vinterens debatt om deportasjonen av jødene i 1942 har tatt for seg en problemstilling som også vi støtte på gjennom arbeidet med dokumentarfilmen «Mannen som elsket Haugesund». Espen Søbye kritiserer den norske standardforklaringen på hvorfor så mange jøder ble deportert fra Norge i 1942 - nemlig at jødene ble advart, men ikke tok advarselen på alvor.

Da vi gikk i gang med opptakene til filmen om Moritz Rabinowitz, ble det snart klart for oss at det i Haugesund i dag eksisterer en folkelig fortelling om Rabinowitz som er til forveksling lik denne standardforklaringen. Over 60 år etter at Rabinowitz ble deportert lever forestillingen om at han ikke forsto alvoret av situasjonen. Dette til tross for at Rabinowitz hadde markert seg som Norges fremste antinazist allerede fra tidlig på 30-tallet.

I forarbeidet snakket vi med krigshistorisk museum ved Haugesund og reaksjonen på vårt filmprosjekt var: «Hvilken historie vil dere fortelle? Den om hjemmefrontens forsøk på å redde Rabinowitz, eller om en gjerrig jøde som nektet å forlate pengene sine?» Vi ble senere kontaktet av flere som fortalte at Rabinowitz kunne ha unnsluppet konsentrasjonsleiren hvis han ikke hadde vært så «glad i pengene sine». Var det virkelig slik?

Artikkelen fortsetter under annonsen

VED SIDEN AV Å VÆRE

forretningsmann, skrev Rabinowitz over hundre avisinnlegg der han debatterte med norske nazister. Allerede i 1933 skrev han en bok for å advare mot følgene av Hitlers regime. Han gikk til kamp mot sjikanøse fremstillinger av jøder som stadig oftere forekom etter 1933. I 1934 skriver han et brev til Nasjonal Samlings hovedstyre i Oslo: «Samtlige norske jøder er glade i sitt nye fedreland og ønsker at Norge skal leve i fred og at landet skal gå fremover. Det er beklagelig at «N.S»s pressechef ved enkelte anledninger fremkommer med hadske uttrykk som vil skade jøderne i Norge. Jeg håper at N.S Hovedstyre gir beskjed til sine medarbeidere om ikke å begå nogen urett mot en håndfull mennesker som aldri har fornærmet Norge. Jeg skriver ikke dette brev som en bønn, men som en henstilling om ikke å begå en politisk feil ved å efterligne Hitler-systemet som til syvende sist vil bringe Tyskland til ruin så vel i moralsk som i økonomisk henseende. »

I 1935 sendte han et telegram til president Roosevelt der han ba ham om å redde jødene i Tyskland. I 1939 krevde han at den norske regjeringen bygget festninger langs kysten. Tysk etterretning merket seg Rabinowitzs motstand, og han ble omtalt som «jødenes verdslige leder i Norge». Da tyske tropper kom til Haugesund, var Rabinowitz den første de ville ta. Han gikk i skjul på gårder langs Åkrafjorden. Hjemmefronten tilbød seg flere ganger å arrangere overfart med båt til utlandet. I løpet av de nærmere ni månedene Rabinowitz var i dekning, ble dette likevel aldri noe av.

Den ene gangen lå en båt klar for å frakte ham til Island, men da han skulle gå ombord, hørte han på radioen at et skip hadde gått på en mine lenger ut i fjorden. Han våget derfor ikke dra. En annen gang tryglet datteren Edith, som var gravid, faren om å bli.

RABINOWITZ

ga uttrykk for at han trodde Tyskland snart ville tape. Dette var i 1940, og mange trodde fremdeles på en kortvarig krig. Vi vet også at Rabinowitz hadde planer om å gjemme seg på lukket avdeling på Valen sykehus. Hans onkel Isak Eidenbom overlevde krigen i skjul på Luster sanatorium. Kanskje var det ansvaret for å verne bedriften og de ansatte i en vanskelig tid som holdt Rabinowitz tilbake? Et menneske på flukt har mange forhold å vurdere. Sannsynligvis vil man utsette til det siste å forlate sitt hjem, uansett om man eier mye eller lite.

Når kun det økonomiske aspektet ved Rabinowitz` situasjon blir trukket frem, mener vi det skyldes en forutinntatt holdning til jøder - en holdning som var svært utbredt før krigen. Da kunne uttrykket «jøde» bli brukt som slenguttrykk for dem man mente var gjerrige, en karikatur som mest av alt ligner på de tegningene Rabinowitz ble utsatt for i det lokale vittighetsbladet den gang.

FOR TO FILMSKAPERE

som ble født på 60- og 70-tallet virker det underlig at Holocaust-tragedien ikke gjorde krigsgenerasjonen mer i stand til å skille oppfattelsen av sin jødiske medborger fra antisemittiske karakteristikker. Når myter som den om Rabinowitz fremdeles har virkekraft, skyldes det mangelen på debatt rundt disse spørsmålene i det norske samfunnet. Mange av dem vi intervjuet fortalte at de aldri hadde snakket ordentlig om dette før nå. Ryktene og mytene ble aldri utfordret.

I nesten hver eneste by i Norge finnes det historier tilsvarende den om Rabinowitz. De som levde på denne tiden har fortsatt en jobb å gjøre. Noe av det beste som vår film til nå har utrettet, skjedde under visningen i Haugesund. Da gikk Rabinowitzs' dekoratør Erik Mæland og ekspeditrise Hanne

Hetland ut i Haugesunds Avis og sa: «Det er ikke er riktig at Rabinowitz lot være å rømme landet på grunn av penger, men av kjærlighet til bedriften og datteren Edith.»

HVIS RABINOWITZ

hadde vært etnisk norsk, ville hans valg gjort ham til helt, men fordi han var jøde, blir han den dag i dag fremdeles mistenkeliggjort. De stereotype forklaringene på det norske Holocaust er farlige. For det første er de etter vår oppfatning ikke dekkende, og for det andre gjør de det mulig at negative forestillinger om jøder som var utbredt i Norge før den 2. verdenskrig får leve videre.