Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Hvorfor engasjerer ikke rasisme politikerne?

Statsminister Erna Solberg viser til en handlingsplan mot rasisme og diskriminering, som skal løse problemet. Min bekymring er at handlingsplanen blir en sovepute, uten noen form for forpliktelse i måloppnåelse.

ERNA SOLBERG: Statsministeren viser til en handlingsplan mot rasisme og diskriminering i rasismedebatten. Innleggsforfatteren frykter at den ikke forplikter til tilstrekkelig endring. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ERNA SOLBERG: Statsministeren viser til en handlingsplan mot rasisme og diskriminering i rasismedebatten. Innleggsforfatteren frykter at den ikke forplikter til tilstrekkelig endring. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Du har kanskje blitt ordentlig lei av hele denne rasismedebatten etter drapet på George Floyd. Jeg forstår deg, det er sol, det er sommer og snart er det ferie – livet er herlig og flott.

Nasir Ahmed
Nasir Ahmed Vis mer

Men for dem som er blitt og blir utsatt for rasisme, er dette deres livs viktigste debatt; en debatt om deres identitet og anerkjennelse for deres «annerledeshet».

Det er derfor en skuffelse å se at den brede politiske debatten har vært fraværende, til tross for at debatten har dominert nyhetsbildet den siste tida.

Vi har vært vitne til at over 15 000 mennesker møtte opp foran Stortinget i solidaritet med George Floyd, og i protest mot hverdagsrasismen. Antimuslimsk organisasjon, SIAN, oppsøkte torget på Mortensrud for å spre hat og fordommer mot muslimer. Avisforsidene har delt historier om hverdagsrasismen og etnisk diskriminering, og en PR-nestor slang ut en kommentar til en kommunikasjonsrådgiver om å «lære seg vestlige verdier».

Alle tar avstand fra alt dette og alle er mot all form for rasisme, men hvorfor eksisterer da rasisme i våre egne rekker, og hva annet må til for at det skal vekke et stort politisk engasjement?

I over tiår har det blitt demonstrert i våre gater med slagord om «ingen rasister i våre gater», men fortsatt eksisterer problemet i sitt beste velgående. Hvorfor det?

Det kan være mange årsaker til dette, men som folkevalgt og politisk aktiv, er mitt inntrykk at aktiviteten og forpliktelse i det politiske landskapet er fraværende. Engasjementet er ikke like stort som det var etter #klimabrølet, #metoo eller kampen mot negativ sosial kontroll.

Det hevdes at en del at kampen mot negativ sosial kontroll er vår tids største frigjøringskamp. Ja, den er viktig, men jeg tror neppe at den er større enn kampen mot rasisme og diskriminering, fordi det handler om identitet, om eksistens, anerkjennelse og aksept, uavhengig av bakgrunn, hudfarge, kjønn, legning og funksjonshemning.

Vårt demokrati har skapt et friere samfunn gjennom politikken i tett samarbeid med sivilsamfunnet. Det er derfor gjennom politikken at vi må adressere og lage løsninger som på sikt kan skape et mer forståelsesfullt samfunn med nulltoleranse for rasisme og diskriminering i praksis.

Statsminister Erna Solberg har adressert denne debatten ved å vise til en handlingsplan mot rasisme og diskriminering, at gjennom denne planen som et samlet Storting har vedtatt, vil vi kunne løse denne problematikken.

Min bekymring er at handlingsplanen blir en sovepute, uten noen form for forpliktelse i måloppnåelse.

Dette er som å mene at likestillingskampen har vært et resultat av én handlingsplan alene. Tvert imot, det har krevd konkrete og målrettede vedtak i årevis.

Det har blitt og blir vist et politisk engasjement for likestillingskampen i utforming av politikken. Det samme må også skje i kampen mot rasisme og etnisk diskriminering. Derfor er min oppfordring til alle politiske partier at kampen mot rasisme må adresseres med konkrete og målrettede tiltak i sine pågående partiprograms prosesser til neste års stortingsvalg.

Norsk forskning viser at folk med flerkulturell bakgrunn også blir utsatt for diskriminering i det politiske landskapet. Det må tas på alvor. Det på sees grundig på representasjon i folkevalgte organer, fordi en person med flerkulturell bakgrunn eller med en annen hudfarge, er mer enn bare en «kvote» på kommune- og stortingsliste.

Uten politisk engasjement og handlekraft vil demonstrasjoner med slagordet «ingen rasister i våre gater» være normalen i vårt samfunn, og systematisk hverdagsrasisme vil fortsette å eksistere i sitt beste velgående. God sommer!

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!