MØDRE SOM IKKE ER MØDRE OG SYKEPLEIERE SOM IKKE ER SYKEPLEIERE: De ligger et uhyggelig mysterium bak "Evolution".
MØDRE SOM IKKE ER MØDRE OG SYKEPLEIERE SOM IKKE ER SYKEPLEIERE: De ligger et uhyggelig mysterium bak "Evolution".Vis mer

Anmeldelse Film Evolution

Hvorfor er det bare voksne kvinner og små gutter på øya?

«Evolution» er original og uhyggelig.

FILM: Det eneste jeg kan si sikkert om «Evolution» er at den kommer til å gi meg mareritt som ikke ligner noe annet. I dem kommer jeg brennsikkert til å drømme at jeg er fanget i historiens lille lukkede univers, et øysamfunn enten i nær fremtid eller en alternativ samtid, som utelukkende er bebodd av voksne kvinner med stramme hestehaler og guttebarn.

Evolution

4 1 6

Science fiction, drama, grøsser

Regi:

Lucile Hadžihalilović

Skuespillere:

Max Brebant m.fl.

Premieredato:

9. desember 2016

Aldersgrense:

12 år.

Orginaltittel:

Évolution

Se alle anmeldelser

Guttene kaller kvinnene som passer på dem for «mamma», men en dag gjør Nicolas (Max Brebant) en oppdagelse som får ham til å lure på hvorfor han egentlig lever som han gjør. Han begynner å stille spørsmål, først ved de mørke medisindråpene han må svelge hver dag, så ved den motbydelige maten som skal gi ham en eller annen spesiell næring, så om hva som foregår på øyas bunkerslignende sykehus, der det skal vise seg at det er helt andre ting enn helbredelser som foregår.

Seksuelle gråsoner

Regissør Lucile Hadžihalilović er gift med Gaspar Noé, en regissør kjent mer enn noe annet for å trampe over seksuelle tabuer, og hun oppsøker selv de ubehagelige grå eller kanskje heller sorte sonene knyttet til sex og forplantning. I hennes «Innocence» (2004) ble jenter gitt en «skolegang» for å forberede dem på voksenlivet, med ubehagelige seksuelle undertoner.

Historien i «Evolution» er både lik og ulik: Guttene oppdras ikke til å bli noens seksualpartnere, men snarere til å bli verktøy i en verden der kvinner synes å ha kvittet seg med behovet for seksualpartnere overhodet. Mødrene og sykepleierne har lyse øyenbryn og mørke, stirrende øyne, som blir mer illevarslende ettersom man ser dem vri og sno på biologien, stivt og fast bestemte inntil det fanatiske.

Symbolspill

«Evolution» er stemningsfull, med detaljrike bilder som får det rare og fremmede stedet til å føles utpreget virkelig. Så kommer knekken i narrativet, der Hadžihalilović gir seg for mye hen til sine freudianske og jungianske tendenser og gir seg hen til symboler i stedet for å fullføre sin egen fortelling. Det blir utflytende og i overkant artsy, skjønt det aldri på noe tidspunkt slutter å være uhyggelig.