STERKE REAKSJONER: Det svenske barneprogrammet Bacillakuten har skapt sterke reaksjoner med episoden som handlet om kjønnsorganer og hvordan barn blir til. Foto: SVT
STERKE REAKSJONER: Det svenske barneprogrammet Bacillakuten har skapt sterke reaksjoner med episoden som handlet om kjønnsorganer og hvordan barn blir til. Foto: SVTVis mer

Hvorfor er det kontroversielt å fortelle barn hvordan barn blir til?

Det flaueste spørsmålet.

Kommentar

Barndommen er full av skjellsettende opplevelser. Ting som fester seg så godt at du fortsatt kan kjenne det i kroppen som voksen.

Jeg husker veldig godt den gangen jeg fikk svar på spørsmålet om hvordan barn blir til.

Jeg er født det året Trond Viggo Torgersens faktabokklassiker «Kroppen» kom ut. En lite tabubefengt tid hva dette angår, altså. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg tok det opp, men jeg fikk et informativt, om enn litt teknisk svar om hvordan den ene tingen skal puttes inn i den andre, og så begynner babyen å vokse i magen.

Det jeg ikke fikk svar på, er hvordan folk i det hele tatt får seg til å gjøre noe så sprøtt. Dreier det seg om en automatisk kroppsfunksjon? Spretter manne-tissen på plass i dame-tissen når mammaen og pappaen ligger ved siden av hverandre i senga? Nei, var svaret. Det er altså noe man avtaler å gjøre på forhånd. Herregud, så flaut. Håper jeg slipper å lufte det spørsmålet noen gang, liksom!

At folk driver med dette for moro skyld, og ikke bare for å lage barn, forble en hemmelighet en stund til. Det hadde det ikke vært dersom jeg hadde lest «Kroppen» litt tidligere. Barn av tidlig 80-tall husker sikkert kapitlet om den nysgjerrige sønnen og den stadig mer svettende pappaen, som må forklare at slikt faller seg naturlig for to voksne som er glade i hverandre. Jeg må innrømme at jeg også svetter litt når jeg leser det i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gjorde jeg ikke da jeg så siste episode i det svenske barne-tv-programmet «Bacillakuten», som ble sendt på SVT forrige søndag: Et infotainment-program om kropp, for barn under skolealder. Ukas tema var kjønnsorganer. En varslet kontrovers. Allerede i januar slapp de musikkvideoen «Snippan och snoppen». Animerte vaginaer og peniser sang nynnevennlige linjer som «Snippidippsnippididoo, snippen är häftig kan du tro».

Den har blitt en viralhit, og fått bred omtale i internasjonale medier. Men seere har kjeftet på «pornokanalen», bedt programskaperne gå, og beskyldt dem for å bidra til økt antall tenåringsgraviditeter.

Bedre ble det ikke da den den mye forhåndsomtalte episoden ble vist, og inneholdt en animert video som avslørte at babyer kan bli til ved at snippan møter snoppen. Riktignok i en bisetning uten illustrasjoner, etter først å ha forklart prøverørsmetoden. «Äkligt», mente flere seere.

Virkelig?

Jeg har nylig lest Rune Belsviks siste bok, der innbyggerne i fantasibygda Bløygen finner ut, etter prøving og feiling og etter hvert mye glede, hvordan barn lages. Med utfyllende beskrivelser av ereksjon og utløsning, uten å bruke de begrepene. Boka ble nominert til Kritikerprisen, og har skapt lite oppstuss. Kanskje fordi forlaget har merket den 12+.

Det er både søtt og sørgelig at de sikrer seg på den måten, for den passer åpenbart best for småskolebarn, og burde formidles til dem.

Bøker som Belsviks er sjeldne. Det er flott at barnelitteraturen er en frisone fra sex-fokuset som tar så mye plass ellers. Men det bør ikke stoppe oss fra å snakke om ting som opptar ungene. Så lenge det gjøres for barnas skyld, og ikke bare for å bryte grenser, er jeg glad for bøker og programmer som kan hjelpe meg når det blir min tur til å svare på spørsmålet alle foreldre gruer seg til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook