Mozart og Munch i Universitetets Aula. Her fra utdelingen av Abelprisen i 2014. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Mozart og Munch i Universitetets Aula. Her fra utdelingen av Abelprisen i 2014. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

KONSERT KLASSISK

Hvorfor er dødsmessene fremdeles så populære?

Requiem-sesongen er i gang.

Selv om mange kirker sliter med lave besøkstall og religion generelt er under press, er det interessant å registrere alle konsertene som settes opp i tida fram mot Allehelgensmesse. Det klassiske «Requiem» - dødsmessen – fascinerer fortsatt et stort publikum. Hvorfor er det slik?

Mozarts «Requiem» i Aulaen

4 1 6
Hvor:

Universitetets Aula i Oslo

Tilskuere:

Fullt

«Dette er en himmelhvelvende opplevelse vi trenger»
Se alle anmeldelser

Noe av den beste musikken uansett sjanger skildrer menneskenes liv og død i en dødsmesses dramatiske innpakning. Den største publikumsfavoritten er antakelig Wolfgang Amadeus Mozarts «Requiem» som er både myteomspunnet og en banebrytende komposisjon. Selv hardrockere blir grepet av akkurat dette verket som søndag ble framført i Universitetets aula i Oslo med to av Norges mest markante kor i sin sjanger: Den norske Studentersangforening og Kvindelige Studenters Sangforening.

Korsatsen ble gjennomgående håndtert med klanglig prakt og følsom musisering. Satsen «Dies irae» var derimot litt pregløs, her var uttrykket for snilt og ufarlig. Solistene var hentet fra korenes egne rekker, og det fungerte sånn passe. Med et såpass stort og kvalitativt kor på scenen, kom solistene ofte til kort i det store lydbildet. Satsen «Tuba mirum» krever et visst alvor og en definert musikalsk kraft, og solistene skal formidle teksten med substans og troverdighet. Her ble uttrykket definitivt for tamt. Et annet eksempel er «Recordare»-satsen der sangsolistene rytmisk stresset lydbildet i stedet for å la musikkens linjer få full verdi. «Lux aeterna» mot slutten av verket var også for hastig i karakteren. En del andre innslag fungerte bedre. Det kan være utviklende å benytte interne korsangere som solister, men Mozarts «Requiem» krever en profesjonalitet i alle ledd som det ikke bør tas lett på.

Dirigent Marit Tøndel Bodsberg har mange musikalske kvaliteter å spille på, og hun besitter en naturlig scenisk autoritet som kler hennes rolle som dirigent. «Domine Jesu» hadde en spenstig karakter og drivende forløp, og verkets avslutningssekvens var meningsfull og profilert. Samtidig var en del andre tempovalg i hurtigste laget, og dødsmessens dype og fundamentale budskap ble i mindre grad berørt. Jeg savnet generelt en større ro og verdighet over den musikalske dramaturgien.

Klangbildet i Universitetets aula opplevdes som litt hardt denne gang. Orkesteret spilte gjennomgående for sterkt, og en del nyanser mellom sangere og instrumentalister forsvant. Helt neddempede og vare partier ble bare delvis forløst. Overgangen før «Dies irae» var skjemmet av en dypstryker som ikke klarte å telle. Når slike feilskjær inntreffer i et rekviem, blir fallhøyden stor.

Noe av det beste med konserten, var et verbalt innledningsforedrag som hadde substans, refleksjon og humor. Klassiske konserter trenger definitivt slike grep. Aulaen var fullstappet av et entusiastisk publikum som laget rockestemning i salen. Den norske Studentersangforening og Kvindelige Studenters Sangforening har en lang og ærerik musikalsk historie de forvalter og formidler. Det er verdifullt at de presenterer den beste musikken innenfor den klassiske sjangeren, og det var korene selv som var den viktigste beholdningen denne gang. I dagene som kommer framføres det et hundretall "Requiem" av forskjellige komponister over hele landet. Mozart, Faure, Verdi, Brahms, Duruflé, m.fl. Denne musikken skaper en forbindelse til noe himmelhvelvende som vi mennesker ikke forstår fullt ut, men likevel trenger.