VANSKELIG Å ETTERPRØVE:  "Barnets beste" er umulig å etterprøve med hensyn til hvilke materielle eller prosessuelle hensyn som vektlegges, skriver Texmo.  Foto: Thomas Rasmus Skaug
VANSKELIG Å ETTERPRØVE: "Barnets beste" er umulig å etterprøve med hensyn til hvilke materielle eller prosessuelle hensyn som vektlegges, skriver Texmo. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Hvorfor er fedre fortsatt annenrangs?

Påståtte overgrep mot kvinner og barn blir til «høyt konfliktnivå» som setter seg i sakkyndige og dommeres bevissthet.

Meninger

At fedre blir betraktet og behandlet som annenrangs foreldre i barnelovsammenheng er ingen oppsiktsvekkende nyhet, jf flere oppslag i Dagbladet den siste tiden.

Fra samfunnets side, gjennom lovgivning flertallet av våre folkevalgte har vedtatt, er fedres status avledbar. Foreldreansvar får fedre kun hvis de er gift med eller registrerte samboere med mor. Grunnregelen om foreldrestatus, også kalt pater-est, sier at «som far reknast han som er gift med mor». Altså relativt til mor.

Ser man på lovgivningsprosessen de siste 40 årene, i likestillingens tidsalder, kan vi spore meget radikale tendenser hos Barnelovutvalget (NOU 77:35), men forslagene fikk ikke gjennomslag da den nye barneloven skulle vedtas pr 1981.

Den gang var målet å likestille barn født av samboere med barn født av ektefeller. Nye samlivsmønstre krevde tidsmessige lover. Likestillingstanken omfattet ikke bare barn født under ulike foreldreregimer, men også foreldre med ulik sivilstand. Slike ideer stod relativt sterkt på det reformvennlige 70-tallet, men altså ikke sterkt nok.

Først i 2005 fikk samlevende fedre automatisk del i foreldreansvaret. Mor har imidlertid en vetorett når samboerkontrakt skal formalisere fars foreldrestatus. Pater-est regelen som gir mor anledning til å definere far ut og inn av barnets liv eksisterer fortsatt, med utvidelser som at «barnet kan ikkje både ha ein far og ei medmor», etter at lesbiske ved siste revisjon fikk en helt eksklusiv rett til assistert befruktning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne lovutviklingen er besynderlig men like fullt en realitet. At likestillingshensyn ikke skal telle i barnefordelingssaker, for eksempel som en norm om at barn har godt av å erfare likeverdige foreldrerolleforbilder i oppveksten, er forankret i Læreboken «Barn og foreldre» av Lucy Smith.

Nyere lovrevisjoner har verken begrunnet familierettsekspertens dogme eller hjulpet til å nyansere grenseoppgangene mellom juss og politikksom kjønnspolitiske hensyn som må ha hatt påvirkning på andre deler av lovgivningen. Det er for eksempel aldri begrunnet hvorfor og hvordan lesbiske eventuelt har vært diskriminerte med hensyn til muligheten for å få barn. «Likestilling har ingen plass ved siden av barnets beste», heter det i professor Smiths autorative tekst. Uten begrunnelse.

Utsagnet er tolket som at likestilling ikke har plass innenfor tolkningsrommet til det mildest talt ulne «barnets beste» kriteriet. Så meget for jussens presisjonsnivå.

Men kanskje vi her likevel er ved kjernen av hvor tilnærmet umulig det er å få skikk på behandlingen av barnefordelingssaker. «Barnets beste» er en rettslig standard, åpen og fleksibel.I lovens mest grunnleggende forarbeide NOU 1977:35, og dermed som rettskilde betraktet det viktigste signalet om lovens ånd, står at «barnets beste» verken skal eller kan innholdsbestemmes. Den enkelte sak må behandles individuelt.

Det er for så vidt greit, men da trenger vi heller ikke dette meget uheldige uttrykket, som ved senere lovrevisjoner er instituert som regel for saksbehandling.

Det er umulig å etterprøve med hensyn til hvilke materielle eller prosessuelle hensyn som vektlegges. Barneloven unndrar seg også veiledning for hvem av partene, mor eller far, som på ulike stadier har søksmålsbyrde (altså hvem som må saksøke for å endre status quo).

Uklarhet om søksmålsbyrde ledsages av nedtoning av bevisbyrde. I praksis har vi erfart at vidløftige volds- og overgrepspåstander gå sin seiersgang uten at det som anføres som diskvalifiserende blir gjenstand for bevisprøving. Påståtte overgrep mot kvinner og barn blir til «høyt konfliktnivå» som setter seg i sakkyndige og dommeres bevissthet. Når tiden har gjort jobben.

Retten styrer etter prinsippet om en såkalt samlet vurdering. Uten krav til å måtte gjøre rede for hvilke momenter som faller innenfor eller utenfor «barnets beste». Forskyvning av tvistetemaer og dermed manglende ryddighet og forutsigbarhet, ødelegger mulighetene for etterrettelig juss.

Hvordan og hvorfor rammer denne mangelen på faglighet fedre spesielt?

Jurister er konservative og systemlojale inntil det selvutslettende. Oppfatninger om «gjeldende rett» går foran logikk og forstand, foran vitenskapelig forankrede krav til etterprøvbarhet, holdbarhet og relevans.

Slik er det også med bruken av sakkyndige. Retten bruker ikke sakkyndige for faglighet eller dokumentert utredningskompetanse, men for beviskjedemessige formål. Dommene fylles opp av lange sitater fra sakkyndige rapporter som sjelden eller aldri blir ettergått i sømmene.

Utover lovens grunnbestemmelser som definerer fedre som annenrangs, taper fedrene også i praksis. Når krav til fag og metode blir neglisjert oppstår et vakuum som fylles med kjønns- og kulturfordommer. Pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt, har i flere riksmedier sagt at barnefordelingssaker ikke har noen juss.

Politikere som nedprioriterer å sette seg inn i hvordan denne loven skaper så mye konflikt og delvis ødelagte foreldre-barn relasjoner, bør skamme seg. Fedre tjener ikke på reduserte eller fraværende beviskrav når sakene domineres av volds- og overgrepspåstander.

Fedre tjener ikke på at sakkyndige psykologer i fri dressur får demonstrere sine oppheng på eneforeldetenkning og at foreldre er utbyttbare ressurser.

Psykologers holdninger til moderne fedre var utdaterte allerede da rikspsykolog Magne Raundalen serverte sin sommeragurk i Dagbladet anno 1990: «Far er død, far er en myte, far må bli som mor».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook