NYE TIDER: Denzel Washington og Viola Davis er begge Oscar-nominerte for «Fences», etter to år med bare hvite skuespillere blant de nominerte.
NYE TIDER: Denzel Washington og Viola Davis er begge Oscar-nominerte for «Fences», etter to år med bare hvite skuespillere blant de nominerte.Vis mer

Hvorfor er flere svarte skuespillere Oscar-nominert enn i fjor og forfjor?

Det handler ikke bare om reaksjonene som kom.

Kommentar

Så var plutselig ikke Oscar-utdelingen fullt så hvit lenger. Protestene førte frem. Etter #oscarssowhite-reaksjonen i fjor, da alle de tyve nominerte i skuespillerkategoriene var hvite for andre år på rad, tok arrangørene i The Academy of Motion Pictures Arts and Sciences grep. Antallet stemmeberettigede medlemmer ble økt kraftig, for å gi rom for yngre, markante stemmer i filmbransjen. Og i stedet for å sitte makelig på livstid, blir medlemmene valgt for ti år av gangen, med muligheter for fornyelse hvis de fremdeles er aktive med å lage film. Livstidsmedlemskap er bare mulig etter tredve år med innsats.

Og nå, etter offentliggjøringen av nominerte, har syv av de tyve nominerte skuespillerne minoritetsbakgrunn. Viola Davis («How to Get Away With Murder») og Mahershala Ali («House of Cards», «Luke Cage») er favoritter til å vinne birolleprisene, for «Fences» og «Moonlight».

Omslaget er ikke bare et resultat av at akademiet nå har medlemmer med mer variert bakgrunn. De samme filmene og skuespillerne har vært nominert til flere hedersbevilgninger i Hollywoods hektiske prissesong. En forventning om at det bare er selve kirsebærene på toppen av kaka, filmprisene, som må anerkjenne et bredere spekter av filmer, ville da også vært feilslått. Ingen skal presses til å belønne en film fremfor en annen, i den gode hensikters navn.

Det nye mangfoldet er trolig vel så mye et resultat av at flere og mer forskjellige filmprosjekter med minoritetsskuespillere har blitt satt i gang, og fått lanseringsbudsjett og markedsføringskonto til å hevde seg. Blant de nominerte filmene med ikke-hvite hovedpersoner, «Moonlight», «Lion», «Hidden Figures» og «Fences», er både inspirerende feelgood og dyptloddende dramaer, litterære adaptasjoner og sanne historier.

Det viktigste er ikke å bli prisbehengt. Å få en pris fordi filmen din er av en type som mange mener burde belønnes oftere på denne måten, ville uansett brakt med seg en emmen smak av kvotering. Det viktigste er å kunne konkurrere på like vilkår, å kunne bli sett og vurdert – og å bli sett og vurdert av en gruppe som ikke er altfor hvitskjegget og homogen. Før opprøskingen i fjor var Akademiet 94 prosent hvitt, mot den hvite andelen av den amerikanske befolkningen som sådan, som er på litt over 60 prosent.

Dette er et langt bedre grep enn dem det britiske filminstituttet valgte, da de bestemte seg for at filmer som fremstilte mangfold og minoriteter på en «positiv måte» skulle ha lettere for å få støtte. Å være forpliktet til å fremstille mennesker på den ene eller den andre måten, er i strid med uavhengigheten og det frie blikket til de gode historiefortellerne. Behovet er ikke for flere helter med annen hudfarge enn den dominerende; det ville først og fremst være nedlatende. Behovet er der forhistorier med komplekse og feilbarlige hovedpersoner med ulik bakgrunn, som er driverne i sine egne fortellinger, ikke en del av bakteppet for andres.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook