HENTET UTENFRA: Vasily Petrenko er sjefsdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester. Her dirigerer han Royal Liverpool Philharmonic Orchestra i Royal Albert Hall       Foto: Matt Crossick/PA Photos/NTB Scanpix
HENTET UTENFRA: Vasily Petrenko er sjefsdirigent i Oslo Filharmoniske Orkester. Her dirigerer han Royal Liverpool Philharmonic Orchestra i Royal Albert Hall Foto: Matt Crossick/PA Photos/NTB ScanpixVis mer

Symfoniorkestre: Finland lykkes mens Norge sliter

Hvorfor er norske dirigenter ubrukelige?

Norske sjefsdirigenter glimrer med sitt fravær

Kommentar

Her i landet er det etablert mange profesjonelle symfoniorkestre med sterk offentlig støtte. I tillegg er det bygget konserthus for noen milliarder. Likevel er det noe som ikke stemmer i dette bildet. Alle de åtte største orkestrene har utenlandsk sjefsdirigent: Oslo-filharmonien (Russland), KORK (Peru), Operaorkesteret (Tyskland), Bergens-filharmonien (England), Stavanger Symfoniorkester (Venezuela), Trondheim Symfoniorkester (Korea), Kristiansand Symfoniorkester (Italia) og Nordnorsk Symfoniorkester (Sverige). Disse orkestrene er etterhvert blitt faglig svært kompetente, og de beste hevder seg internasjonalt. Likevel velger alle ensemblene bort en norsk sjefsdirigent. Er de ikke gode nok?

De norske symfoniorkestrene er preget av internasjonal konkurranse. Musikerne som ansettes prøvespiller anonymt, og den beste får jobben. Det er derfor mange utenlandske musikere i norske orkestre. Når det for tiden knapt finnes norske sjefsdirigenter her hjemme, er det grunn til å spørre om årsakene til at våre egne faller gjennom.

Finland trekkes ofte fram som et forbilde når det gjelder å dyrke fram egne dirigenter. Et flertall av landets symfoniorkestre ledes av en finne, og Sibeliusakademiet er blitt et legendarisk lærested. I dette landet våger de å satse på egne krefter og har en kulturell stolthet preget av topp kvalitet. Dette har ført til at finske dirigenter er etterspurt over hele verden.

Oslo Filharmoniske Orkester hadde en eventyrlig vekstperiode da en ung Mariss Jansons kom dit i 1979. Jansons utviklet seg enormt sammen med orkesteret og er i dag en av verdens ledende maestroer. Denne suksesshistorien er velkjent, og det er utvilsomt et godt konsept å finne unge talenter som kan foredle seg selv og orkesteret i spennende samspill. Er det bare utenlandske dirigentspirer som skal få lov til dette?

De norske orkestrene har ryddig økonomi og stabile rammebetingelser. Samtidig vil slike sjefsdirigenter gjerne promotere egne bekjente og eget management. I dette bildet ser jeg at de norske orkestrene viser rimelig bra ansvar for å engasjere norske solister og spille norsk musikk. Her tror jeg orkestrenes programkomiteer der musikerne selv er til stede spiller en nøkkelrolle.

Det er ganske imponerende når norske ensembler inviteres til Wien, Tokyo og London og høster formidable kritikker. Også plateutgivelser med de samme orkestrene får ofte internasjonal anerkjennelse. I disse dager arrangeres den årlige dirigentuken i Stavanger, et prisverdig initiativ som skaper bevissthet og kompetanse. Flere utdanningsinstitusjoner har forstått at det må tas grep. Likevel konstaterer jeg at norske dirigenter taper for de utenlandske. Hvor lenge må det være slik?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook