SUKSESS: I dag lever Paulo Coelho økonomisk ubekymret. Foto: AGNETE BRUN
SUKSESS: I dag lever Paulo Coelho økonomisk ubekymret. Foto: AGNETE BRUNVis mer

Hvorfor er Paulo Coelho egentlig så populær?

Biografien om ham holder svarene tett inntil brystet.

||| BOK: Dette er hva man gjerne kaller en eventyrhistorie: I 1993 kjøpte nordmannen Øyvind Hagen, som den første forleggeren i verden, rettighetene til en ukjent brasiliansk forfatter, som hadde gjort suksess i hjemlandet med en fabel om en gjetergutt som legger ut på vandring for oppsøke sin skjebne.

Det skulle vise seg å være en smart beslutning: I dag er den anonyme brasilianeren blitt til verdens kanskje mest kjente forfatter, Paulo Coelho. Og den lille boka om gjetergutten, med tittelen «Alkymisten», har solgt over 65 millioner eksemplarer på verdensbasis. Det er ikke rart Hagen — nå i Bazar forlag — gjerne vil feire sin største litterære oppdagelse med utgivelsen av Fernando Morais' digre brasilianske biografi «Ordenes alkymist». Det er en besynderlig bok: pratsom, naiv, sensasjonslysten, kvelende detaljert. Men ikke uten en viss sjarme.

VerdensforfatterenI litterære kretser har det lenge vært trendy å snakke om «verdenslitteraturen», en global litterær tradisjon hvor de store forfatterne taler med hverandre på tvers av kulturforskjellene. Det er en velmenende bløff: Få ting er så styrt av språkgrenser og nasjonal nærsynthet som litteraturen. Med enkelte unntak — som Paolo Coelho: «Alkymisten» er verdens mest oversatte bok av en nålevende forfatter, med utgaver på til sammen 67 forskjellige språk.

Forfatterens romaner er solgt i mer enn 100 millioner eksemplarer totalt. Et eller annet er det altså med Coelhos mikstur av esoterisk symbolikk, mystisisme, høykulturelle referanser, legendestoff og latent katolisisme som fungerer som en slags litterær esperanto — like forståelig enten du er buddhist i Seoul, beatnik i San Fransisco eller baker i Sandefjord.

HelgenbiografiFenomenet skriker etter forklaring. Det finner en ikke hos Morais. Til gjengjeld dukker det opp mye annet. «Ordenes alkymist» er en entusiastisk og sterkt dramatisert gjenfortelling av Coelhos liv, strukturert som en gammeldags helgenbiografi: Det vil si at den leder fra synd via åpenbaring til omvendelse og kanonisering — i Coelhos tilfelle i hvert fall i kommersiell forstand.

Helgenlivet er imidlertid av det begivenhetsrike slaget. Det er ikke den ting suksessforfatteren ikke har vært gjennom: jesuittskolegang og patetiske dikt, tvangsinnleggelser og elektrosjokk, horer og homoeksperimenter, en serie ekteskap og flere busslaster med elskerinner, arrestasjoner og tortur, stoffmisbruk og satanisme, en rolle i mykpornofilmen «Krystalltangaen» — selv en pakt med Djevelen klarer han å lure inn. Historien om hjemkosten til en form for katolisisme på 80-tallet er i seg selv så mystifistisk at den får en Dan Brown-roman til å framstå som dypt sannsynlig.

Det eneste som later til å ligge fast for Coelho under alt dette er en brennende drøm om litterær berømmelse. «Dag for dag blir det vanskeligere for meg å nå mitt store mål: å bli berømt og respektert, være den som skrev Århundrets Bok, Tusenårets Tanker, Menneskehetens Historie,» noterer han beskjedent i dagboka si noen år før gjennombruddet.

Merkelig sympatiskMorais' problematiserer ikke selve denne drømmen — og strengt tatt ikke noe annet heller — i sin bok: Den inneholder knapt en eneste setning med forsøk på analyse. Det er kanskje det som gjør teksten merkelig sympatisk: Uansett hvor patetisk og selvopptatt Coelho oppfører seg, kommer ikke biografen til unnsetning med bortforklaringer. Det er nesten litt vakkert. De færreste av oss klarer nemlig å leve livene våre så inderlig som Coelhos romaner oppfordrer til. Til gjengjeld oppfører vi oss sjelden så fjollete som Coelho selv har gjort i sitt liv. Det en slags trøst i det.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 12. april 2010.

Hvorfor er Paulo Coelho egentlig så populær?