«Big Little Lies»:

Hvorfor er så mange skuffet over populære «Big Little Lies»?

Serien har sterke skuespillere og et enormt publikum, men falt for en unødvendig fristelse.

TRYKKENDE STEMNING: «Big Little Lies» er tilbake, og det blåser fortsatt friskt langs klippekantene i Monterey. Video: HBO Nordic Vis mer
Kommentar

Det har stort sett vært smilefjes med strekmunn å se etter mandagens sesongavslutning av HBOs suksesserie «Big Little Lies». Serien er en av HBOs mest filmstjernespekkede produksjoner noensinne, særlig etter at sesong 2 hanket inn Meryl Streep i rollen som den manipulerende svigermoren til enka Celeste, spilt av Nicole Kidman.

Kidman og Reese Witherspoon, som også spiller en av hovedrollene, er også blant seriens produsenter. De har vist at historier frontet av kvinner, med misunnelsesverdige villaer ved vannkanten i Monterey i California og litt mindre misunnelsesverdige privatliv, har kunnet slå stort og bredt an. Det har handlet om vanskelige relasjoner, mellom ektefeller og mellom mødre og døtre.

Kidmans rollefigur, Celeste, har levd i et voldelig ekteskap, og baler med kompliserte følelser, som skam og sorg og malplassert begjær. «Big Little Lies» er basert på en noe melodramatisk roman med mellomhøy panne, som er eltet og bearbeidet av noen av bransjens mest begavede folk, og dermed blitt en prestisjeproduksjon som også passer som underholdning sent på kveld. Seriens sterkeste side har vært skildringen av traumer, og hvordan hovedpersonene håndterer sine erfaringer med fysisk og seksuell vold. Havet slår og slår gjennom hele serien, mens en eller flere av hovedpersonene ser ut på bølgene og grunner over alt de strever med å fortelle til sine nærmeste.

Men den nye sesongen bar preg av lettvinte løsninger og brå svinger. Det var overraskende, siden de var laget av den anerkjente kunstfilmskaperen Andrea Arnold. Men så avslørte magasinet Indiewire at Arnold hadde blitt fratatt kontrollen underveis, og at Jean-Marc Vallée, som regisserte første sesong, hadde blitt kalt inn for å klippe om det Arnold hadde gjort. Schizofrenien var merkbar, Arnold var misfornøyd, og artiklene om en kvinne som ble skubbet ut av klipperommet i en serie som handlet om kvinner som prøver å gjenvinne kontrollen i sine liv, var neppe det HBO ønsket seg.

Sesongen har imidlertid hatt en annen utfordring, som er av en type som mange populære serier må takle. HBO og Netflix lå opprinnelig i en budkrig om å få sende «Big Little Lies», og det at førstnevnte vant, innebar at publikum ville få én episode i uken, ikke alle på en gang. Seerne har vært på samme sted i historien og kunnet diskutere og spekulere livlig i hva som ville skje. Men, som Vanity Fairs kritiker Richard Lawson har påpekt, sesongen har også vært preget av den typen gester overfor fansen som virker laget for å skape gif’er og stimulere Twitter-meldinger, snarere enn å tjene historien.

Den materialistiske og kortluntede Renata, spilt av Laura Dern, ble en campy favoritt i første sesong; i andre sesong er rollen blåst opp utover hva den tåler, for å få stadig nye raserianfall som skulle skape henrykkelse i fanskaren. «Big Little Lies» har konsekvent bydd på skuespill på toppnivå i juicy konfrontasjoner. Det har gjort det fristende for serieskaperne å gi publikum stadig mer iskrem. Det er som om de ikke helt har tatt innover seg en av lærdommene fra sin egen fortelling: Det du vil ha og det du har godt av er ikke alltid det samme.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.