GRØNT LANDBRUK: To deltakere i øko-hallen på nylig avsluttede Internationale Grüne Woche, verdens største landbruksmesse. Messa ble første gang arrangert i Berlin i 1926 og har årlig over 400 000 besøkere, deriblant landbruksministere fra 70 land.
Foto: Grüne Woche.
GRØNT LANDBRUK: To deltakere i øko-hallen på nylig avsluttede Internationale Grüne Woche, verdens største landbruksmesse. Messa ble første gang arrangert i Berlin i 1926 og har årlig over 400 000 besøkere, deriblant landbruksministere fra 70 land. Foto: Grüne Woche.Vis mer

Hvorfor er tyskerne så mye bedre på å handle økologisk enn oss?

I Tyskland har omsetningen av økologiske matvarer tredoblet seg på et tiår. Den grønne bølgen kommer fra et rikt kulturhistorisk jordsmonn.

Meninger

IDEER: I Berlins gamle punkerhjerte, bydelen Kreuzberg, ligger det som er byens eldste økologiske matbutikk. Sattva åpnet dørene i 1975, riktignok i andre lokaler, men mannen som driver den, Rolf Pfund, er den samme. I det smale lokalet der verken handleposer eller annen plastikk er representert, plukker kundene frukt og grønnsaker fra pappkasser og veier dem på en gammeldags vekt. Noen har dreads, andre prøver å få barnevognen inn gjennom den smale døråpninga.

Den lille butikken har fint taklet overgangen til det moderne, forente Tyskland, selv om hippiekulturen den sprang ut av ikke lenger er like vital. For i Tyskland er økoprodukter mer populært enn noensinne. Mellom 2000 og 2010 tredoblet omsetningen av økologiske matvarer seg, og i 2012 var den på 58,6 milliarder norske kroner. Da verdens største landbruksmesse, Grüne Woche, gikk av stabelen i Berlin for åttiåttende gang i forrige uke, var en hel hall viet økologiske produkter.

Med internasjonale livsstilstrender som slow food, kortreist mat og helsefokus har økologisk mat gode vekstvilkår om dagen. Men i Tyskland går det økologiske jordbrukets røtter dypere enn som så. Graver vi oss nedover i det historiske jordsmonnet finner vi den første spiren i Sør-Tyskland og Sveits allerede på midten av 1800-tallet. Det var da den såkalte Lebensreform- (livsstilsreform)-bevegelsen begynte å vokse fram som en reaksjon på industrialiseringen. De ulike initiativene fryktet at det moderne samfunnet ville føre med seg «sivilisasjonssykdommer». Disse kunne bare helbredes ved at man vendte tilbake til en slags naturtilstand der økologisk landbruk, vegetarianisme, naturmedisin, nudisme og spirituell praksis inspirert av østlig filosofi sto i fokus. De var med andre ord hippier hundre år før hippiene.

Kunstneren Karl Wilhelm Diefenbach (1851—1913) ble en viktig skikkelse for bevegelsen. I Nerdrumske gevanter gikk han rundt i Münchens gater og forkynte sitt budskap om fred, vegetarianisme, naturvern, fri sex og nudisme, til borgerskapets store irritasjon. Men Diefenbach fikk en krets av tilhengere, og en av hans elever, Gusto Gräser (1879—1958) videreførte hans ideer i de sveitsiske alper, på Monte Verita (Sannhetsfjellet). Kunstnerkolonien han grunnla der levde i pakt med naturen og tok avstand fra den økende militariseringen og industrialiseringen av Tyskland og kontinentet. De ble raskt godt kjent også utover alpedistriktene, og kunstnere og forfattere som Paul Klee, Hermann Hesse, Erich Maria Remarque og intellektuelle som russiske Mikhail Bakunin og den østerrikske psykologen Carl Gustaf Jung besøkte stedet og spredte budskapet videre.

Det var dette miljøet som inspirerte Rudolf Steiner (1861—1925) til å utvikle sine antroposofiske ideer. Året før han døde, i 1924, holdt han en foredragsrekke for bønder og godseiere i polske Breslau, nå Wroclaw, som skulle få store ringvirkninger. Bøndene i området hadde reagert på at maten de dyrket ikke lenger smakte så godt som de kunne huske det fra barndommen, og var på søken etter alternative måter å drive jordbruk på. Steiner lanserte ideene for et biodynamisk jordbruk, blant annet uten bruk av kunstgjødsel. Bøndene ble overbevist, og i 1928 grunnla de ut fra hans prinsipper Tysklands, og Europas, eldste økologiske organisasjon, Demeter.

Den dag i dag er det en av Tysklands største leverandører av økologiske produkter, med et sortiment som også inkluderer naturkosmetikk og klær. Helt fra starten ble Demeter-gårdene jevnlig kontrollert etter utførlige regler og kvalitetskrav før de kunne trykke merket på sine produkter. Dermed er ikke Demeter bare den eldste, men også den strengeste økologiske sertifiseringen i Europa. De neste offisielle sertifiseringene kom ikke på plass før 1992.

Tyske økobønder har altså fast grunn å stå på, men alt er ikke rosenrødt. Merkels konservative regjering legger ikke like stor vekt på økologisk jordbruk som forgjengeren. Da Gerhard Schröder (SPD) var kansler på starten av 00-tallet og Renate Künast fra De Grønne var jordbruksminister, satte de som mål at 20 prosent av alt jordbruksareal i Tyskland skulle være drevet økologisk innen 2010. Etter åtte år med Merkel vil målet først nås i 2078.

I anledning Grüne Woche demonstrerte derfor 20000 bønder og meningsfeller for fjerde gang mot regjeringens jordbrukspolitikk. De rullet inn til Berlin sentrum på traktorer under parolen «Wir haben es satt!» («vi er lei!»), og krevde økt støtte til dyrevennlig og økologisk jordbruk.

Selv om bio-saken også i Tyskland støter på politiske hindre er det ingen tvil om at bevisstheten blant tyske forbrukere er mye større enn blant norske, og også villigheten til å betale for det. At økologiske matvarer utgjør fire prosent av det årlige salget høres kanskje ikke så imponerende ut, men i Norge er det 1,2 prosent. Og i Tyskland stiger andelen årlig. Det kommer blant annet til syne i den stadige tilveksten av økologiske supermarkeder hvor hele sortimentet er biosertifisert. Prisene er jevnt over høyere enn i konvensjonelle matbutikker, men det skremmer ikke kundene. I Tyskland vektlegger mange forbrukere det økologiske først, og som oftest innebærer det også kortreist mat.

Gjennom godt over hundre år har tyskerne blitt mer bevisste på det industrielle landbrukets onder, mens vi i Norge ser ut til å ha en urokkelig tro på norsk jordbruks fortreffelighet. I Norge er derfor skillet mellom norske og utenlandske varer, eller billige og dyre, av langt større betydning enn om de er økologiske.

Tilbake i Kreuzberg, noen kvartaler fra Sattva, ligger et annet vellykket lokal-økologisk initiativ. Den gamle markedshallen fra slutten av 1800-tallet sto lenge og forfalt. Da den skulle renoveres bød en av de store matkjedene mest penger, men bydelen Friedrichshain-Kreuzberg bestemte seg for å ikke gi kontrakten til høystbydende, men i stedet til et bydelsinitiativ som ville ha en miks av økologiske spisesteder og stands fra ulike økobønder. I sitt fjerde år har markedshallen blitt en lokal suksesshistorie, et sted hvor bydelens eklektiske miks av hipstere, tyrkere, familier og gamle punkere føler seg hjemme. Slike direkteutsalg har sterk tradisjon i Tyskland og gir bønder som driver økologisk en stor fordel. Ved å selge direkte til kundene kutter de ut fordyrende mellomledd, og samtidig er kundene villige til å betale mer når de vet, og ser, hvor varene kommer fra.

Det er lite som tilsier at den stadig framfossende biobølgen vil ebbe ut i dagens Tyskland. Til det er tradisjonen for sterk. Da er det like sannsynlig at tyskerne vil slutte å gå i unisexsaunaen nakne, og det kommer de ikke til å gjøre så lenge det finnes saunaer i Tyskland.

• Erle Marie Sørheim er frilansjournalist. Hun bor i Berlin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook