I dag er det fire hundre år siden William Shakespeare, ansett for å være litteraturhistoriens viktigste forfatter, døde i sitt hjem i Stratford-Upon-Avon, 52 år gammel. Det betyr at kjennere og entusiaster i disse dager ofte får det samme spørsmålet: Men på hvilken måte er Shakespeare relevant?

Det er et forståelig spørsmål, men det kan være vanskelig å svare på. Den som spør, tenker ofte på at fire hundre år er en stor avstand, og at menneskene på Shakepeares tid, som han skrev om og for, levde helt forskjellige liv fra oss. Hva angår formen, 1500-tallets komedier og tragedier, med sine bundne blankvers, vil denne sant nok føles fremmed for mange lesere.

Men det skuespillene handler om, er nettopp den siden av deg som ikke er knyttet til den tiden og det stedet du tilfeldigvis er født. Jeg vet ikke om noen forfatter som er en bedre observatør og psykolog enn William Shakespeare. Skuespillene hans, som «Hamlet», «Othello», «Macbeth», «Kong Lear», «Stor ståhei for ingenting» og «Romeo og Julie», er skimrende skildringer av relasjoner, maktkamp, kjærlighet, avvisning, identitetsjakt og rollespill. Han er ansett som forfatteren som brakte den moderne selvbevisstheten inn i litteraturen, og dét på en måte ingen egentlig har gjort ham etter.