Foto: Vincent JANNINK / AFP PHOTO / NTB scanpix
Foto: Vincent JANNINK / AFP PHOTO / NTB scanpixVis mer

Kvinnefotball:

Hvorfor fenger ikke kvinnefotball?

Det er ikke kvaliteten på spillet som hindrer oss i å følge kvinnefotballen, men mangelen på identitet og tilhørighet.

Meninger

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Når jeg setter meg for å skrive disse linjene, venter vi på semifinalene i EM i fotball for kvinner. Eller venter vi egentlig på dem? Hvor mange ser fram til semifinalen mellom England og Nederland, slik de ville sett fram til en tilsvarende semifinale i herrefotball?

For nordmenns del er nok svaret ganske få. Hvorfor er det slik? Nordmenn benker seg foran TV-apparatene hvis de norske fotballkvinnene når en finale eller semifinale, men for øvrig gir de fleste blaffen i kvinnefotball. Jeg skal diskutere hvorfor.

Hvis jeg spør folk hvorfor de ikke følger med på damefotball, får jeg varierende svar. Veldig mange synspunkter er imidlertid varianter av at det er en dårlig etterligning av herrefotball. Det går så mye saktere, keeperne er helt komikveld, det ser rett og slett dumt ut, sier mange. Hvorfor skal vi se på dette når vi har så rikt tilfang av herrefotball på langt høyere nivå, legger de gjerne til.

Faktabeskrivelsen er riktig nok. Kvinnefotball har lavere tempo, og gjennomsnittlig har naturligvis keeperne mindre rekkevidde. Siden herrefotball ganske riktig holder høyere nivå, er det vel ikke noe rart at folk tiltrekkes av det som er best?

Men vent nå litt. Det hindrer jo ikke mange nordmenn i å foretrekke å se Viking eller Vålerenga fremfor Barcelona, selv om kvalitetsforskjellen er mildt sagt påfallende. Vender vi blikket mot andre idretter, kan det samme utvilsomt sies om håndball. Herrehåndball har mye høyere tempo enn damehåndball. Forskjellen er like stor som for fotballens del. Likevel foretrekker de fleste nordmenn damehåndball. Hvorfor det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Langt på vei er svaret naturligvis at håndball for nordmenn langt på vei er damehåndball, siden det er det vi er oppvokst med. Det er de som har prestert, de har vært blant verdens beste i over 30 år, og de fortsetter å prestere (i motsetning til kvinnelandslaget i fotball). Håndball ble til og med lansert i Norge som en sport som passet for kvinner.

Saklig sett er dette underlig, når vi ser hvordan håndball har utviklet seg. Sammenligner vi fotball og håndball, vil nok de fleste konkludere med at håndball stiller enda større krav til fysisk styrke. De skitne triksene er flere, det holdes, klypes og dyttes enda mer enn i fotball. Hvorfor assosierer vi da (i Norge, vel å merke) håndball med kvinner, mens vi har lett for å tenke at fotball er eksklusivt maskulint? Og hvorfor påtales det aldri at kvinnehåndball er mye langsommere og «dårligere» enn herrehåndball, mens den tilsvarende sammenligningen for kvinnefotballs del ser ut til å være grunn god nok til å ignorere den?

Det er naturligvis et element av mannssjåvinisme i dette. Mats Møller Dæhli tok nylig et kraftig oppgjør med holdningene til kvinnefotball han erfarte da han var i England. Kvinnefotball truer bildet mange har av fotball som en sport for ekte menn, et bilde som ble vedlikeholdt ekstra lenge i nettopp England.

Men det er også noe mer her. Jeg tror mange som erklærer seg som likegyldige til kvinnefotball, misforstår årsaken til sin egen likegyldighet. Hvis det var fordi kvinnefotballen har for dårlig nivå, burde jo ikke nordmenn være begeistret for kvinnehåndball heller.

Jeg har begrenset interesse for kvinnefotball selv, jeg må innrømme det. Jeg har aldri sett en kamp i kvinnenes toppserie live. Jeg ser kvinnelandslaget hvis det passer seg sånn. Jeg ser også andre kamper fra EM hvis jeg har ledig tid, men jeg legger ikke andre ting til side for å følge mesterskapet, slik jeg ville gjort om det var et herremesterskap det var snakk om.

Grunnen til dette er ikke at kvinnene av naturlige årsaker ikke skyter like hardt, løper like fort eller hopper like høyt som verdens beste mannlige spillere. Grunnen er rett og slett at jeg ikke bryr meg om hvem som vinner, med unntak av Norge naturligvis.

De fleste som ser på fotball engasjeres fordi de håper på en bestemt vinner. For mange er det tilhørigheten til en klubb som har vedvart siden barndommen, men det kan også være sympatier som utvikles under kampens gang. Men bortsett fra de helt store anledningene, har fotball vondt for å fenge folk om de forblir likegyldige til utfallet. Fotball er jo i bunn og grunn nokså hendelsesløst, det gir mening først og fremst om man sitter med hjertet i halsen på vegne av det laget man holder med.

Derfor ville fort en million nordmenn sett på om Norge tok seg til en semifinale eller finale, for den nasjonale begeistringen og utsikten til stolte øyeblikk er uavhengig av interessen for idretten selv. Hundretusenvis av nordmenn satt for femten år siden oppe til langt på natt for å se OL-finalen i curling også.

I norsk klubbfotball har det ikke lyktes å skape den form for identitet og tilhørighet som skal til for å få folk til å gå på kamp. Men dette kan snu. Lyon, hvor Ada Stolsmo Hegerberg spiller, hadde over 10 000 tilskuere i gjennomsnitt på sine CL-kamper forrige sesong. Potensialet er der, kanskje særlig i klubber som også har herrelag med tradisjoner.

Det er derfor både overraskende og skuffende at interessen henger etter i Norge. Å bygge kvinnenes klubbfotball rundt etablerte toppklubber, som Stabæk, Lillestrøm og Vålerenga, er utvilsomt veien å gå, fordi man kan ta utgangspunkt i en allerede foreliggende klubbtilhørighet. Men det går sent også i disse klubbene.

Det er ikke moralsk suspekt å ikke være interessert i kvinnefotball. Men interessen kan bare vokse som resultat av at publikum gradvis utvikler tilhørighet til klubbene, og at det arbeides aktivt med å skape profiler. Det er ikke kvaliteten på spillet som er problemet, men mangelen på engasjement.