Hvorfor Festspillene i Bergen er så enestående

Tradisjonens tyngde.

FLAMMEBLÅSING: Festspill-direktør Per Boye Hansen blåste flammer da fjorårets program ble presentert. 
Foto: Tor Erik H. Mathiesen / Dagbladet
FLAMMEBLÅSING: Festspill-direktør Per Boye Hansen blåste flammer da fjorårets program ble presentert. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / DagbladetVis mer

Så har festspilldirektør Per Boye Hansen pakket ut årets Festspill.

Og mellom alle de store navnene og interessante prosjektene som flagrer forbi, får vi brått øye på noe av det særegne med Bergensfestspillene, hva som stiller dem i særklasse.

Boye Hansen tematiserer det under stikkordene «tradisjon» og «fornyelse». Og sier at «fraværet av historisk bevissthet kan være et like stort hinder for kunsten som manglende endringsvilje».

Eller formulert på en annen måte: Hvordan kan vi unngå at også alt det nye som programsettes - og som skal programsettes - bare blir nytt inventar på en endeløs begivenhetsliste, der lansering og egenreklame blir kulturlivets nye mantra?

Selv synes jeg årets store prosjekt rundt den norske komponisten Henrik Hellstenius, «Ørets teater», i fire avdelinger, setter saken på spissen. Om det er Festspillkomponist han er, så er det ikke på den vanlige måten, med et par-tre urframføringer omgitt av en bukett tidligere verker som dyttes inn på alle programmene.

I stedet er Hellstenius invitert som kurator for fire konsertforestillinger, som de kaller det. Musikkens møte med ulike musikalske omgivelser og sceniske elementer er overskriften for dette. Men egentlig handler det om hva som skjer når vi inviteres til å møte kjent og ukjent musikk på nye måter, der situasjonen inviterer til å lytte til musikk på ny, og også utfordrer Hellstenius til å si oss noe om hvilke musikalske erfaringer han har å by på. Egne og andres.

Det er en situasjon som nesten er prototypisk for spenningen mellom tradisjon og fornyelse, som gir nerve til et godt og levende musikkliv.

Det fordrer framfor alt at tradisjonen ikke er representert som noe selvsagt, men tvert imot erobres med ny utsagnskraft, hver gang. Og det fordrer musikere og kunstnere på aller høyeste nivå, og et publikum med øvelse i å høre forskjell. Ikke minst på ny skaperkraft og overlevering på rutine.

Det er her Festspillene i Bergen er enestående. Hele programmet er satt sammen med en utsøkt sans for kvalitet, som gjør det meningsløst å snakke om tradisjon som noe som tas for gitt. I så måte er det sceniske sterkt representert med Marthalers nyslåtte erfaringer fra flytende randsoner rundt inuittisk kultur i «Pluss minus Nul», og med fine danseprosjekter og musikkteater i tillegg.

Og i år som tidligere utgjøres ryggraden i programmet av første rangs konsertprogrammer, vel egnet til å øve oss opp i evnen til å høre forskjell.

Vi presenteres for tradisjonen på et nivå som vi ikke er forvent med. Det gir en egen vekt til det nyskapende, idet vi får fornemmelse av hva det er som overskrides, og hvilke målestokker som faktisk gjelder, og holdes i hevd. Tradisjonen må erobres på ny og på ny, av utøverne så vel som av publikum. Det gir årets festspillprogram rik anledning til.