Hvorfor forskningsformidling?

«Mange forskere vil vegre seg for å ha med journalister å gjøre, fordi de har følt på kroppen hvor håpløst banalisert et budskap kan bli.»

Den allmennrettede forskningsformidlingen har stor betydning for å skape bredere forståelse for egenverdien av forskning og betydningen av økt forskningsinnsats i Norge. Sammenlignet med andre land i Europa ligger vi etter i bevilgede forskningskroner i forhold til BNP. Her har imidlertid to regjeringer etter hverandre bekreftet samme budskap: at Norge innen fem år skal opp på gjennomsnittet i OECD.

Men det er ikke kun arbeid for økte bevilgninger som er drivkraften bak allmennrettet forskningsformidling. Ei heller bare den generelle opplysningsplikten eller ønsket om å formidle forskningens plass i vår kulturelle og økonomiske utvikling. Et ytterligere stikkord er de økende problemene når det gjelder rekruttering, både til forskningsmiljøene og til samfunn og næringsliv. Svikten i rekrutteringen til spesielt de naturvitenskapelige fagene er formidabel. Det er snart ikke jenter igjen som velger fysikk og matematikk på videregående skoler. Vi har en forskerstand som årlig blir minst ett år eldre, både grunnet aldring og at de ofte må arbeide under kummerlige kår og med nedslitt vitenskapelig utstyr. For det tar på!

Om vi ikke tar fatt i disse problemene og sørger for nyrekruttering til en del fag - og samtidig tar inn over oss at det er resultatene av forskningsinnsatsen vi skal leve av når petroleumsinntektene etter hvert blir redusert - får vi alle et problem å hanskes med når vi selv skal trappe ned vårt aktive arbeidsliv.

Enhver forsker har naturligvis et ønske om å få publisitet omkring sin forskning. Det får han primært gjennom forskjellige former for formidling i fagmiljøenes kanaler, gjennom vitenskapelig publisering i fagtidsskrifter og gjennom formidling rettet mot forskningens brukere. Drivkraften og motivasjonen er stor, for dette er arenaer hvor den enkelte forskers karriere måles.

Men forskningsmiljøene har også mange gode formidlere som retter seg mot folk flest. Forskningsrådet deler årlig ut en pris for fremragende forskningsformidling, og det store tilfanget av ypperlige kandidater gir hvert år juryen en vanskelig jobb. Likevel er det et stort potensial for mer og bedre formidling.

Den allmennrettede forskningsformidlingen er en oppgave som lett drukner i forskernes andre gjøremål, og som ofte ikke står øverst på prioriteringslisten. Det å gjøre tungt faglig stoff tilgjengelig for legfolk på en interessant måte, kan være en stor utfordring. Det er ikke alle forunt å ha naturlige evner til slikt. Det er heller ikke noe mål at hver enkelt forsker skal være pålagt å drive med allmennrettet formidling. Men det er mange måter å bidra til den allmennrettede formidlingen på. Vitenskapelig ansatte ved Matematisk institutt, Universitetet i Oslo, reiser for eksempel rundt på skoler og har «annerledes» matematikktimer med elever på grunn- og ungdomstrinnet. De pakker inn matematisk tankegang og teori i praktiske oppgaver som engasjerer elevene - og får dem kanskje til å «oppdage» faget.

Mange forskere fungerer som kontaktpersoner for journalister. Det er forskerstanden som sitter på førstehåndskunnskapen. Det er journalistene som er ekspertene i formidlingens kunst. Sammen er de dynamitt. Likevel vil mange forskere vegre seg for å ha med journalister å gjøre, fordi de har følt på kroppen hvor håpløst banalisert et budskap kan bli. Andre vil betakke seg for å stille opp i avis-, radio- eller tv-intervjuer, fordi de ikke synes de får anledning til å fremstille det vesentlige ved forskningsarbeidet.

Men folk vil ikke ha de velfunderte uttalelsene som forskerkollegene vil nikke anerkjennende til. Den allmennrettede formidlingen handler om de enkle og klare budskapene eller de fengende «historiene» som lokker publikum til å sette seg inn i noe de ellers kanskje aldri ville kommet borti. Forskning er ikke enkelt og kan ikke alltid så lett forenkles. Vi må også ivareta forskningens «etos», i en medieverden som synes å bli stadig mer tabloid. Dette er en utfordring som best kan møtes ved at forskere og journalister samarbeider mer. Forskningsrådets stipendordning der medisinere får hospitere i en redaksjon eller journalister i et medisinsk miljø, er et eksempel på tiltak som har avfødt mye god forskningsjournalistikk. Forskningsrådets program for kulturstudier utlyser for inneværende år to arbeidsstipender for journalister.

Hva kan ellers gjøres for at flere forskere skal motiveres til å tenke på allmennrettet formidling i en travel hverdag? Det å gjøre allmennrettet formidling meritterende diskuteres på flere hold. Hva om det gav «poeng» i den vitenskapelige karrieren til de forskerne som skriver - eller bidrar til at det skrives - artikler i en form som gjør at skoleelever på forskjellige trinn kan lese om deres forskning? Videre kunne det gis plusspoeng for å spre kunnskap om sin forskning gjennom mediene, som intervjuobjekt i vitenskapelige tv- og radioprogrammer og som kilde til nyhetsoppslag. Man kunne også gi kreditt for debattinnlegg i aviser og foredrag for gymnasiaster. Mulighetene er mange.

Hvordan dette kan systematiseres i praksis er en annen sak. Det kan bl.a. være problemer forbundet med at man vanskelig kan måle det ene tiltaket opp mot det andre. Resultater fremkommer heller ikke på løpende bånd, og noe forskning er enkel å formidle, mens andre områder vil være kompliserte. Slik er det imidlertid med alle kommunikasjonsoppgaver. Det er flere institusjoner i inn- og utland hvor allmennrettet formidling nå vektlegges ved ansettelser. Forskningsrådet støtter en slik utvikling.

Forskningsrådet etablerte for fem år siden en nasjonal arena for forskningsformidling: Forskningsdagene. Siden 1995 har dette landsomfattende arrangementet hver høst satt forskerne og forskningsinstitusjonene på dagsordenen i ti dager. Ideen er at vi gjennom en felles overbygging skal øke kraften bak den allmennrettede formidlingen fra norske forskningsmiljøer. Institusjonene kan lære av hverandre og inspireres av hverandre. Ikke minst er det viktig å få frem og spre forskerens glede, den naturlige nysgjerrigheten, spenningen og fascinasjonen over de uendelige mulighetene knyttet til ny kunnskap og innsikt. Private og offentlige forsknings- og kunnskapsinstitusjoner over hele landet arrangerer utstillinger, foredrag, demonstrasjoner, møter og forskningstorg. I skrivende stund har 120 universiteter, høyskoler, institutter og bedrifter blitt med på laget som samarbeider under Forskningsdagene 2000. De presenterer et program med over 800 enkelttiltak som alle går under betegnelsen «allmennrettet forskningsformidling».

Det gleder også et formidlerhjerte når vi nylig passerte 100000 medlemmer i Forskningsrådets tiltak overfor skolebarn i alderen 6- 13 år - Nysgjerrigper. Konseptet innebærer en klubb med medlemsblad, lærerveiledninger i vitenskapelig prosjektarbeid og konkurransen Årets Nysgjerrigper. Skolene trykker Nysgjerrigper til sitt bryst, fordi det både har faglig innhold, er oppdatert med den nyeste viten og formidles i en form som er tilpasset barna.

På nyåret lanserer vi det nasjonale nettstedet «forskning.no», som skal gi både forskere og folk flest tilgang til hele Forsknings-Norge gjennom et par tastetrykk.

I Norge forskes det for om lag 19 milliarder kroner årlig, fordelt med ca. halvparten private og halvparten offentlige midler. I løpet av kommende femårsperiode må dette beløpet opp i ca. 27 millioner kroner, for at Norge skal komme opp på gjennomsnittet blant OECD-landene. Med økende fokus på fordeling og prioritering innenfor stramme statsbudsjetter, er forskningen til stadighet en utsatt post. Derfor er det viktigere enn noen gang å synliggjøre hva forskningsmidlene egentlig går til og å vise betydningen av forskningsbevilgninger i forhold til andre, viktige poster på budsjettet.