Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Sjøfolkenes sikkerhet

Hvorfor forsvant sjøfolkene ut av nyhetene om dem?

I boka «Pappas siste reis» avslører jeg at om du var sjømann under Iran-Irak-krigen, var det aller farligst å være på et norsk skip. Men det fortalte norske medier aldri noe om.

ET STØRRE MÅL. Mange i redermiljøet er stolte av at norske skip gikk og går inn i farlige områder, og at det er et merkevarestempel på norsk skipsfart. Jeg mener vi må ha et større mål, at de som faktisk utgjør sjøfartsnasjonen Norge, er trygge på jobb, skriver innsenderen. Bilde av John Fredriksen-eide «Front Altair», som ble satt i brann i Omanbukta i juni. Foto: ISNA / AFP / NTB Scanpix
ET STØRRE MÅL. Mange i redermiljøet er stolte av at norske skip gikk og går inn i farlige områder, og at det er et merkevarestempel på norsk skipsfart. Jeg mener vi må ha et større mål, at de som faktisk utgjør sjøfartsnasjonen Norge, er trygge på jobb, skriver innsenderen. Bilde av John Fredriksen-eide «Front Altair», som ble satt i brann i Omanbukta i juni. Foto: ISNA / AFP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

November er alltid en tung måned for meg. For 32 år siden dro pappa på jobb som kaptein på et tankskip i Persiabukta. Tre uker seinere ble han og 20 kollegaer drept av en irakisk rakett.

I høst ble ni sjøfolk kidnappet fra det norske skipet Bonita. I nyhetsdekningen til de største mediehusene er ofrene stort sett usynlige. Hva sier det om store mediers kildebruk?

Da jeg hørte på nyhetene den søndagen i 1987, hvor norske medier «breaket» nyheten om at pappa var drept, ble jeg mentalt svimmel, og tenkte ikke klart. Men etterpå, i arbeidet med boka, så har det slått meg at pappa ikke var sentral i dekningen. Slik hørtes Dagsnytt-meldingen ut, søndag 14. desember 1987:

«Den femtiåtte år gamle norske sjøkapteinen Olav Lerøy fra Bergen ble drept under et irakisk rakettangrep i Persia- bukta. I alt 27 personer fra Filippinene, Iran og Polen mistet livet i det alvorligste angrepet noen gang i Persiabukta. Angrepet på den norskdrevne tankeren kan føre til stans i skytteltrafikken i Persiabukta og true Irans oljeeksport, mener norsk shippingmann som har samarbeidet nært med iranerne.»

I dag reagerer jeg jo på at halvparten av dekningen i den første meldingen på Dagsnytt handler om at Irans oljeeksport er truet, og kilden i saken er en «shippingmann». Nå spør jeg jo som journalist: Hvor er kilden som representerer de pårørende? Hvor er talspersonen for familien? Hvor er arbeidstakerorganisasjonen Sjømannsforbundet?

Da det norske skipet «Bonita» blir angrepet av pirater, er vinkelen den samme, og kildene like. Og de som er ofre og de i fare, er fremdeles usynlige. For kildene som de store mediehusene bruker, er like ovenfra-og-ned-kilder som da pappa ble drept.

Det er Norges Rederiforbund, rederiet Ugland, via deres hjemmeside. Det er Utenriksdepartementet, og selskapet som har forsikret Bonita, men ingen representanter for de pårørende. Vi får ikke høre fra resten av mannskapet, hvordan de har det. Eller fra deres arbeidstakerorganisasjoner.

Da jeg begynte å skrive på «Pappas siste reis» oppdaget jeg at en «sannhet» jeg hadde båret på i tretti år, rett og slett var feil. Jeg hadde tenkt at drapet på pappa var en enkelthendelse, at min mor hadde blitt enke av et forferdelig, men tilfeldig, uhell.

Så oppdaget jeg noe som sjokkerte meg. Jeg fikk innsyn i graderte dokumenter, mottok tilbakemeldinger fra opp mot tusen kilder; pårørende, sjøfolk, agenter, arbeidstakerorganisasjoner og shippingfolk, i tillegg til offentlig statistikk. Jeg oppdaget at det antakelig var rundt 10.000 norske sjøfolk inne i Persiabukta, i løpet av de åtte åra krigen mellom Irak og Iran varte. Uten av offentligheten visste noe om det.

SABOTASJE: I mai ble fire tankskip, deriblant norske Andrea Victory, utsatt for sabotasje i Omanbukta. Nå står et norsk tankskip i brann i samme bukt. Video: AP / NTB Scanpix Vis mer

Og så fant jeg ut noe som sjokkerte meg mer. Disse 10.000 var faktisk uttalte krigsmål for både irakiske jagerfly og raketter, og iranske kamphelikoptre og marinefartøy. De risikerte livene sine, og mange av dem kom tilbake med posttraumatiske seinskader, som resultat av at de var skyteskiver i en krig Norge ikke var med i.

Mange fikk mentale seinskader, noen tok livet sitt, andre lever med selvmedisinering. Kanskje kunne dette vært unngått. For Norge ble flere ganger advart av irakiske myndigheter om at norske skip var definerte mål for deres flyvåpen.

Disse truslene kom Irak med fordi de mente at norske rederier så systematisk brøt forbudssonene som Irak hadde definert. Den informasjonen satt UD på, uten at de statlige ansettelseskontorene informerte sjøfolkene om de svært konkrete truslene. Tvert imot forteller mange av de sjøfolkene jeg har spurt om dette, at de statsansatte forsikret om at «ingen ville skyte på det norske flagget».

Da de kom hjem igjen ble de ikke trodd. Dette var en ekstra belastning de ikke var forberedt på. Mange av sjøfolkenes nærmeste venner og familie hadde vondt for å tro at det kunne ha vært så farlig som sjøfolkene fortalte om, rett og slett fordi de ikke hadde hørt at sivile skip ble angrepet av de to krigende partene.

Professor, militær- og krisepsykiater Lars Weisæth forteller i «Pappas siste reis» at den manglende mediedekningen av farene sjøfolkene under Iran-Irakkrigen ble utsatt for, førte til en privatisering av deres risiko. Og at dette, at livsfaren ble et rent forretningsmessig anliggende mellom sjømann og reder, fratok sjøfolkene motstandskraften som andre terrorofre kan oppleve.

Weiseth søkte om penger til å kartlegge, undersøke og behandle mange av de sjøfolkene som kom hjem fra Iran-Irak-krigen med skader eller ulike mén som følge av arbeidet deres. Sammen med bl.a. sjømannslege Terje Blix og professor og selvmordsekspert Lars Mehlum, ønsket han å følge opp krigsseilerne fra Iran-Irak-krigen slik de hadde fått midler til å følge opp sjøfolkene om bord på Scandinavian Star.

Forskerne fikk avslag på støtte til å sitt behandlingsprosjekt og det ble lagt ned. Snart tretti år seinere har mange sjøfolk prøvd å selvbehandle seg mot angst, traumer og farlige erfaringer. Effekten på dem er det vanskelig å si noe om for meg.

Vi journalister har ikke ansvar for mentalhelse hos yrkesgrupper og slike hensyn skal ikke veie i dekningen av en sak. Men vi har et ansvar for at alle kilder i saker blir hørt og flest mulig får fortalt sin del av historien. Hva kan effekten være av en ekspertvinklet, byråkratisk, rederi-pressemeldingsstyrt historiefortelling rundt sjøfolk og deres ofte farlige arbeidshverdag?

En slik dekning kan hindre samfunnet i å gjøre de endringene som må til. Mange av mine rederikilder forteller at de er stolte av at norske skip gikk og går inn i farlige områder, og at det er et merkevarestempel på norsk skipsfart. Norge som sjøfartsnasjon bør ha et større mål, og være opptatt av at de som faktisk utgjør sjøfartsnasjonen Norge, er trygge på jobb. Det begynner med at vi ser dem.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media