Hvorfor går det bedre i Afrika?

I motsetning til hva de fleste tror, vokser Afrika sør for Sahara nå raskere enn på flere tiår, skriver Bjørn Klouman Bekken.

PÅ 80-TALLET VAR den gjennomsnittlige årlige økonomiske veksten i Afrika sør for Sahara på 1,8 prosent. På 90-tallet: 2,4 prosent. Men fra 2000 til 2005 var den årlige veksten på 4-5 prosent, en markant økning (Verdensbankens Africa Development Indicators 2006). Hvis denne økonomiske veksten holder seg fram til 2010, vil dette tiåret økonomisk sett bli et av de beste for kontinentet. Men de åpenbare motargumentene melder seg fort. Bortimot halvparten av Afrikas befolkning lever fremdeles i ekstrem fattigdom. Utviklingen særlig i Darfur og Zimbabwe, men også Elfenbenskysten, Guinea, Den Sentral- afrikanske Republikk og Tchad kan vanskelig beskrives som lyspunkter. Epidemier som AIDS, malaria og tuberkulose, samt borgerkriger og dårlig styresett, har fremdeles enorme negative konsekvenser. Nesten samtlige av verdens største glemte humanitære katastrofer er på kontinentet. Og en vekstrate på 4-5 prosent er selvfølgelig langt unna 10 prosent som Kina kan vise til. Likevel - all verdens forbehold forandrer ikke det faktum at Afrika sør for Sahara nå gjennomgår sin største, mest stabile vekstperiode på over 20 år. Hva skyldes så dette?

EN MYE BRUKT forklaring er at veksten skyldes høye råvarepriser og at særlig de oljerike afrikanske landene drar opp hele kontinentet. Og økningen i jern-, kobber-, kaffe- og gummipriser har utvilsomt hatt politive økonomiske ringvirkninger. Men et nærmere blikk på tallene tilsier at bildet er mer nyansert. De oljerike landene (primært Angola, Nigeria, Sudan) er riktignok med på å dra opp gjennomsnittet, men en hel rekke andre land (som Mali, Mosambik, Rwanda, Uganda) har hatt en like god, eller bedre, vekst de siste årene. Videre er de aller fleste afrikanske land olje importerende . Derfor har de høye oljeprisene samlet sett sannsynligvis en negativ innflytelse på kontinentets økonomi. Flere av de afrikanske landene med størst naturrikdommer har dessuten hatt store væpnende konflikter. Dette «paradox of plenty» skyldes delvis at naturrikdommene har finansiert disse konfliktene (Hvordan f.eks. diamanthandelen delvis finansierte borgerkrigen i Sierra Leone blir skildret i kinoaktuelle «Blood Diamond»). Men ifølge tall fra Stockholms Fredsforskningsinstitutt ble antall væpnede konflikter i Afrika halvert fra 1995 til 2005. Borgerkrigene i Liberia og Sierra Leone er over. Det ser også ut til at enorme Kongo og Nord-Uganda går en fredligere framtid i møte. Så selv om det har vært flere tilbakeslag (som i Sudan og Somalia), er Afrika stort sett blitt fredeligere de siste ti årene.

FLERE AV DE afrikanske landene som vokser raskest er såkalte post-konfliktland. Oljerike Angola har vokst sterkt siden slutten på borgerkrigen i 1992. Samme år endte også borgerkrigen i det andre store portugisisktalende landet i Afrika og store investeringer i særlig aluminiumsproduksjon har deretter gjort Mosambik til kontinentets raskets voksende økonomi (ikke medregnet den vanvittige veksten til lille Ekvatorial-Guinea). Rwanda, som har hatt en markant økning i turisme etter folkemordet, har også hatt en sterk vekst. Den samlede turismen til kontinentet har også økt klart de siste årene.Sterkere makroøkonomisk stabilitet på kontinentet teller også positivt. Samlet sett er inflasjonen på et historisk lavt nivå. En del land har fått substansiell gjeldslettelse, som har betraktelig bedret disse landenes budsjettsituasjon. Kontinents samlede handelsbalanse har også blitt noe bedre.Kan noe av veksten skyldes bistand? Øyvind Østerud skrev nylig en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift som konsekvent undervurderte bistandens positive sider og overvurderte de negative. Hans argumentet om at en økning av bistandsbudsjettet til 1 prosent av BNI vil være skadelig, er ikke overbevisende. Ett av flere poeng som Østerud ikke drøfter er at mange av de afrikanske landene som mottar mest bistand nå også er blant de som vokser fortest. Bistandsyndlingen Mosambik har hatt en vekstrate de siste 10 årene som bortimot kan konkurrere med Kina. Den norske bistandsfavoritten Tanzania har hatt en solid vekst på 5-7 prosent de siste årene. Også Benin, Burkina Faso, Etiopia, Ghana, Kamerun, Mali, Mauritania, Rwanda, Senegal, og Uganda, som alle mottar store bistandssummer, vokser fort.

MEN KORRELASJON betyr jo som kjent ikke nødvendigvis kausalitet. Den kanskje mest interessante fagdebatten omkring det evinnelige spørsmålet «men virker bistanden?» er hvorvidt, og i hvilken grad, utviklingshjelp til land med relativt godt styresett fungerer. Flere grundige, statistiske studier fra Verdensbanken og selvstendige forskere argumenterer for at utviklingshjelp gitt til land med godt styresett har relativt gode resultater. Tallmaterialet som disse studiene bygger på har blitt kraftig debattert, men basert på de siste 5-10 årenes vekst kan man nok anta at kommende statistiske studier vil vise en sterkere, positiv sammenheng mellom godt styresett og effektiv bistand i Afrika. En reform av dagens handelsregime, slik at det virker til utviklingslandenes fordel, og ikke det motsatte som i dag, er nok likevel det viktigste for videre økonomisk vekst. Selv lederen for WTO, Pascal Lamy, hevder at mens den politiske kolonialiseringen er over, lever deler av den økonomiske kolonialisering videre gjennom dagens handelsregler. Så hvis de afrikanske landene vant frem med sine krav i WTO-forhandlingene ville det bety betraktelig mer for å opprettholde den skjøre veksten enn en økning i utviklingshjelp.

LIKEVEL ER DET vanskelig å peke nøyaktig på hva Afrikas nye økonomiske vekst skyldes. Selv om visse generelle trender som høye råvarepriser, gjeldslettelse og mer stabile makroøkonomiske forhold, bistand og nedgang i væpnende konflikter kan nevnes, må det åpenbare likevel understrekes: Afrika sør for Sahara består av 42 forskjellige land og den samlede veksten er et resultat av høyst forskjellige nasjonale kontekster. Og mens ingen bestrider at kontinentet nå vokser betraktelig fortere enn før, er det store deler av befolkningen som ikke merker denne bedringen, primært på grunn av kontinents høye befolkningsvekst og store inntekstforskjeller. Så mens gjennomsnittsinntekten har økt noe de siste årene, har ikke medianinntekten steget.Den moderate samlede økte veksten i Afrika sør for Sahara bør ikke feires naivt eller ukritisk. Selv om Afrikabanken og OECD spår over 5 prosent vekst de neste to årene, må man huske på at tidligere positive framtidsprognoser for Afrika har hatt en spektakulær høy feilprosent. Men i en offentlighet preget av deprimerte afrika-pessimister og jublende afrika-fetisjister er det verdt å nøkternt påpeke at Afrika sør for Sahara nå for første gang på lang tid gjennomgår en relativt positiv økonomisk vekst.