HVOR BLE ENGASJEMENTET AV? Krigshistorien fra Irak er så oppsiktsvekkende at hvis det ikke hadde vært for at vi har hatt tid til å vende oss til den, ville vi ikke trodd at det var mulig, skriver Henrik Thune på tiårsdagen for invasjonen av Irak. Her fra en demonstrasjon i Oslo i 2005. 
Foto: Morten F. Holm / NTB Scanpix
HVOR BLE ENGASJEMENTET AV? Krigshistorien fra Irak er så oppsiktsvekkende at hvis det ikke hadde vært for at vi har hatt tid til å vende oss til den, ville vi ikke trodd at det var mulig, skriver Henrik Thune på tiårsdagen for invasjonen av Irak. Her fra en demonstrasjon i Oslo i 2005. Foto: Morten F. Holm / NTB ScanpixVis mer

Hvorfor gikk det så galt i Irak? Hva har vi lært?

I dag er det ti år siden Irak-krigen begynte.

«Ja, det kan jo godt hende at dere brydde dere om irakerne en stund, men det kan ikke ha stukket så dypt for da ville hele verden vært fylt av dyp sorg akkurat nå», sa General Raad al-Hamdani, som for ti år siden ledet Saddam Husseins beryktete republikanergarde i det blodigste slaget under hele Irak-krigen.

Generalen satt på den andre siden av et restaurantbord i Amman for noen uker siden. Han snakket langsomt om hvorfor han ikke trodde George W. Bush egentlig brydde seg stort om irakernes frihet, og at heller ikke europeerne som var imot krigen for ti år siden, var særlig opptatt av Iraks ve og vel.

General Raad har slåss for Saddam i fem store kriger, og er ingen uskyldig mann, men likevel — han har kanskje et poeng.

For det er ofte med en uutholdelig letthet av selvfostret godhet at vi — de gode liberale, engasjerte og menneskerettighetsdiskuterende folkene i verden — trer inn på den internasjonale politiske scenen med vårt engasjement og følelser.

Ta, som et eksempel, våren for nøyaktig to år siden da store deler av det politiske, journalistiske og militære Norge sto skolerette og parate til å redde menneskeliv i Libya. En stund var det nesten som om Vesten bar libyernes lidelser og åk på sin egen rygg.

Men så, to år etterpå, når konsekvensene av bombingen og regimeendringen begynner å vise seg, og Libya er i ferd med å falle død om som en oppløst statsdannelse, er det ingen av oss som føler stort engasjement lenger, eller medansvar.

Og en liknende historie kan man altså fortelle om den lange krigen i Irak.

Krigen begynte tidlig på morgenkvisten for ti år siden, 20. mars 2003, med et Tomahawk-missil til omkring ti millioner kroner som braste inn i et tomt kontor litt sør i Bagdad. Kontoret tilhørte en vennlig professor i politivitenskap som i dag jobber for FN, og ble sprengt i lufta fordi Pentagon ved en feil trodde Saddam hadde gjemt seg der.

Straks etterpå startet luftkrigen forsvarsminister Donald Rumsfeld famøst kalte «shock & awe», og samtidig begynte omkring 200.000 soldater å rulle innover Iraks grense for å okkupere et land som allerede var fullstendig falleferdig etter tjue år med Saddams diktatur, Golf-krigen i 1991, og massive økonomiske sanksjoner gjennom hele 1990-tallet.

På denne tida, i Norge og Europa, fantes det ikke noe større politisk spørsmål i verden enn Irak. Engasjementet for den irakiske sivilbefolkningens framtid, var nærmest ensbetydende med menneskelighet og humanisme, og tusenvis av folk, politikere, biskoper og kunstnere strømmet ut på gatene, mot Bush og krig.

Høydepunktet var lørdag 15. februar 2003 da 60.000 mennesker i Oslo, tre millioner i Roma og 800.000 på Trafalgar Square i London deltok i historiens største politiske massemønstring; en hendelse som for øvrig er godt dokumentert i romanen «Lørdag» av den kjent britiske forfatteren Ian McEwan, som bare handler om denne dagen.

HENRIK THUNE: Artikkelforfatteren er statsviter, tidligere diplomat og seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
HENRIK THUNE: Artikkelforfatteren er statsviter, tidligere diplomat og seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer

Det som deretter fulgte er en så oppsiktsvekkende krigshistorie at hvis det ikke hadde vært for at vi har hatt tid til å vende oss til den, ville vi ikke trodd at det var mulig.

Først var det masseødeleggelsesvåpnene som ikke dukket opp.

Så var det torturen av irakiske fanger i Abu Grahib, og det irakiske Baath-partiet som forsvant under bakken og (sammen med al Qaeda) startet det 21. århundres mest intense terrorkrig med minst 120.000 drepte irakere.

Og til slutt, det mest oppsiktsvekkende av alt: Amerikanerne som trekker seg ut av Irak etter ni år, etter å ha ofret 4500 soldater og 3000 milliarder kroner på en krig som etterlater deres fiende nummer én i Midtøsten, Iran, som seierherre, og med et regime i Bagdad som er på parti med president Assad i Syria og Ahmadinejad i Teheran.

Kort oppsummert etter ti år: Irak har i stor grad gått i oppløsning som stat og er blitt et vilt hav av sekterisme og væpnete militser.

Eller enda kortere: Irak var en gang Babylon og sivilisasjonens vugge.

Nå er det Irak borte.

Og det er her vi kommer til General Raads spørsmål om sorg. For hvor ble det av engasjementet og følelsen?

Hvorfor er det slik at Irak fullstendig har forsvunnet fra den internasjonale politiske agendaen, og de siste årene nærmest ikke er dekket i vestlige nasjonale nyhetsmedier overhodet?

Og hvordan kunne Irak være så strategisk viktig for Bush og USA i 2003, og nå helt uten interesse for Obama?

Ikke misforstå. Poenget er ikke å kritisere engasjementet for Irak vinteren i 2003. Poenget er heller ikke å påpeke det åpenbare, nemlig at når noe har pågått lenge så mister det nyhetenes interesse, og derfor også politikernes oppmerksomhet.

Poenget er mer alvorlig: Er det slik at stater, og vi som dyreart, lukker øynene når vi tabber oss ut på virkelig stor skala? Fortrenger vi de store tabbene i stedet for å lære av dem? Er det derfor Irak og Libya ligger igjen som to svarte hull av noen territorier?

Dessverre er det akkurat dette som er den virkelige tragedien i Irak. Det som gikk galt i Irak, er mye av det samme som også gikk galt for Sovjetunionen i Afghanistan på 1980-tallet, i Somalia i 1994 etter USAs invasjon, og som seinere er blitt gjentatt i Libya, og antakelig vil kjennetegne Afghanistan i åra som kommer.

På dagen ti år etter invasjonen av Irak er derfor den mest konstruktive og respektfulle markeringen man kan foreta, å minne oss selv om feilene som ble begått.

Sammenbruddet av Irak er nemlig ingen gåte; feilene er mange av de samme som ved intervensjonene i Libya og Afghanistan.

Den første feilen i Irak var å glemme at politisk orden mellom mennesker er utrolig vanskelig å bygge, men veldig lett å bryte ned. Konkret: Amerikanernes første store beslutning etter Saddams fall, var å oppløse den irakiske hæren.

Dermed hadde ikke Irak lenger noen myndighet som kunne holde orden, og folk søkte til etniske grupper for å finne trygghet.

Den andre feilen var at USA var for rettskaffen og ville dømme alle medskyldige. Konkret: I stedet for å gjøre som i Øst-Europa etter fløyelsrevolusjonen i 1989, og gi medlemmer av det gamle regimet anledning til å ikle seg en ny demokratisk hatt, ble alle fra Saddams gamle regime skjøvet ut i kulda. Dermed skapte man en sterk og permanent fiende, som fortsatt er der.

Og for det tredje, så har Vesten vært for ivrig med raskt å innføre demokrati når kriger fortsatt pågår. Konkret: Hvis man gjennomfører valg før forsoningsprosesser er ferdige, risikerer man at politiske partier blir militære militser som slåss med våpen om oppslutning og stemmer, som i Irak.

Med andre ord: Vesten har drevet en godt ment, men virkelighetsdistansert intervensjonspolitikk, som har slått feil.

For ti år siden ledet General Raad al-Hamdani 70.000 soldater mot amerikanerne i Irak. Nå bor han i Amman. Han har blod på hendene, og tilhører de utstøtte. Han regnes ikke blant de gode i verden, som oss.

Men han har rett i det han sier, likevel: Etter ti år er Vesten i ferd med å etterlate Irak og Libya, og kanskje Afghanistan, som store, svarte hull.

Og da er tida kommet til å dvele ved feilene som ble gjort, og ta innover oss sorgen, før vi går videre.