Foto: HBO
Foto: HBOVis mer

Recap: «Westworld» sesong 2, episode 10

Hvorfor gjør du dette mot deg selv, «Westworld»?

I kveld er det lov å være forvirret.

OBS: INNEHOLDER SPOILERE, EKSISTENSIELLE HJERTESUKK, OG DESPERATE FORSØK PÅ Å FORSTÅ HVA SOM SKJER

Så var vi ved veis ende. Det lovede land.

Nok en finaleepisode av «Westworld» som varer halvannen time, et halvfullt/-tomt glass som likevel flyter over av robomelk, honning og det meste annet vi er blitt vant til at denne serien bringer til torgs, både av gigantiske ideer, skyhøyt produksjonsnivå, gripende øyeblikk, overlessede, filosofiske monologer, uhensiktsmessig intrikat handling som gjerne er både over- og underforklart, og tidvis uforløst dramatisk potensial.

Man kan få vondt i hjernen av mindre.

Etter å ha sett episoden sitter jeg igjen med et ni sider langt word-dokument med mer eller mindre usammenhengende notater. Nederst i dokumentet står det «JEG TRENGER SOMMERFERIE». For å parafrasere TIX og The Pøssy Project: I kveld er det lov å være forvirret. Foto: HBO
Etter å ha sett episoden sitter jeg igjen med et ni sider langt word-dokument med mer eller mindre usammenhengende notater. Nederst i dokumentet står det «JEG TRENGER SOMMERFERIE». For å parafrasere TIX og The Pøssy Project: I kveld er det lov å være forvirret. Foto: HBO Vis mer

Der forrige sesongfinale klarte å balansere alle de snurrende tallerkenene sine og bringe dem til ro på så imponerende vis at man bare måtte gispe etter luft, klarer ikke dette slangemennesket av en episode, til tross for iherdige forsøk på å vri kroppen sin inn i uanatomiske positurer – å få plass i tvangstrøyen den har laget for seg selv. Men det skal sies, den har mye imponerende akrobatikk å by på, også.

Nok metaforer, la oss komme i gang.

VR-World, for lenge siden (kanskje?*)

(*Alle tidsangivelser i denne recap er HØYST veiledende)

«Skjer dette nå?» spør Bernard, og foregriper spørsmålet fra samtlige sofaer i den vestlige verden.

Det er Dolores som kjøres nok en fidelity-test på ham, den 11927. i rekken, for å se om hun har klart å gjøre ham tilstrekkelig lik originalen, Arnold. De er nesten i mål, men fortsatt ikke helt. Hun spør seg om ulikhetene likevel kanskje er en fordel? Arnold klarte seg jo tross alt ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bernard henger seg opp. «I got lost in thoughts...»

Diverse steder på prærien, for litt siden

Så flasher vi frem til rett etter at han forlot Elsie i forrige episode og kjører ut i ødemarken. Han er fremme ved «The Forge», og skuer ut over dalen.

Eller vent litt her nå. Er det dette som er flashbacket? Skjer Dolores’ fidelity-tester i fremtiden? Jeg er forvirret allerede.

Hjælp, dette kan bli en røff tur.

Dolores spooner avdøde Teddy inne i huset på prærien.

Snufs. Foto: HBO
Snufs. Foto: HBO Vis mer

Hun våkner, og bestemmer seg for å dra videre. Hun tar med seg kontrollenheten hans, og kulen han brukte til å ta livet sitt.

Hun rir over ørkenen og gresshavet, til hun kommer til William, der vi forlot ham sist, pirkende nedi armen sin etter noe som kunne fortelle ham hva som var ekte og ikke.

Dolores tar ham til fange, og selv om de bonder litt over å ha støtt vekk de som sto dem nærmest (hhv Emily og Teddy), vil hun ikke anerkjenne at de er blitt likere enn hun tror. Hun vil bare bruke ham til å komme seg til Dalen Hinsides. Hun gir ham pistolen, også rir de av gårde.

«Vi er egentlig ganske like» kan du selv være. Foto: HBO
«Vi er egentlig ganske like» kan du selv være. Foto: HBO Vis mer

Bernard ankommer dalen, og ser en folkevandring, en robot-exodus, ledet an av Akecheta og Ghost Nation-folket, som fører de andre vertene til The Forge og håpet om Dalen Hinsides.

Hello, gammeltestamentlige metaforer, my old friend. Foto: HBO
Hello, gammeltestamentlige metaforer, my old friend. Foto: HBO Vis mer

På landeveien rir Zombie-Clementine med en Delos-hær bak seg, som en av apokalypsens fire ryttere.

Robo-akutten, samtidig (håper jeg)

Den sadistiske mekanikeren skal til å amputere hodet til Maeve, og skrur – stikk i strid med den hippokratiske ed – smertenivåene hennes opp. Men hun vil ikke ha noe av det, og hever sin egen zombiehær av døde verter som angriper ham, og jada, der fikk vi moret oss med sirkelsagen likevel, gitt.

Mens de reparerer henne kommer Hector & co. for å redde henne, og det tok dem jo bare tre episoder. De finner den våte kluten Sizemore tullet hjelpeløst inni et hjørne, og han og Hector krangler om hvem som skal få redde Maeve, som fortsatt er fanget bak Delos-hæren. Mens de holder på redder Maeve like så godt seg selv, ved å arrangere sitt eget, lille Pamplona-okseløp inn i korridorene. Ikke den ukuleste slomo-robotokseløpsekvensen jeg har sett i mitt liv, akkurat.

Det er med okser som med majorstubillen: Når du først har fått dem i huset er de nærmest umulig å bli kvitt. Foto: HBO
Det er med okser som med majorstubillen: Når du først har fått dem i huset er de nærmest umulig å bli kvitt. Foto: HBO Vis mer

Prærien

Dolores og William ser på exodusen, og babler litt seg i mellom om at mens vertene vil til et sted der menneskene ikke er, vil de to det samme-ish, nemlig å finne svaret på sin egen dødelighet, som er inne i «The Forge», men han fant noe annet, og likevel, enn så lenge har de felles interesser? Eller noe. Beklager lav grad av fidelity her nå, men enetalene i denne episoden er rimelig ugjennomtrengelige, selv til «Westworld» å være.

Uansett, Bernard, som har blitt arrestert, reddes av William og Dolores, og da han omsider gjenkjenner ham som Arnold 2.0, forteller hun at det ikke var Ford, men hun som rekonstruerte ham, basert på sitt fotografiske minne om alle trekkene hans, som hun lærte da han skapte henne. Goes around, comes around, sier jeg bare.

William bestemmer seg for at tiden er inne for å skyte Dolores, og setter noen kuler i henne, men hun er herre over sin egen kropp og går ikke i bakken (cue ny enetale, denne gangen om at vertene er skapt for å overleve, et bedre alternativ til vi menneskers akk, så forgjengelige legeme. Samtidig som vi hungrer etter døden. Vi er søte, dah.). Han skal sette siste kule i pannen hennes, men den eksploderer i kammeret og blåser av ham hånden.

Hun lar ham ligge, hun vil ikke gi ham freden han higer etter.

Så går hun inn i hullet i ørkenen.

Ødemarken, nåtid

Samtidig, noen dager senere, kjører Stubbs, Bernard og co. gummibåt over vannet og går over et landskap tatt rett ut av «The Forbidden Zone» fra den originale «Planet of the Apes»-filmen. De undrer seg hvorfor alle vertene dro hit, men regner med å få svaret nede i The Forge, og som sånne optiske illusjoner av dansere som plutselig går fra å snurre mot høyre eller venstre avhengig av hvordan du myser har hodet mitt plutselig begynt å lese dette her som flashbacks også, selv om jeg ikke tror det er det, og stopp, vestverden, jeg vil av.

Dette kryssklippes med at Dolores og Bernard for noen dager siden kommer inn i den gigantiske serverstasjonen, og blir møtt av ansiktsløse droner som vandrer rundt.

I nåtid finner Stubbs og de andre liket av Dolores. De konstaterer at alle datakopiene av gjestene i parken (fire millioner sjeler, bokstavelig talt) er intakte, nå trenger de bare kodenøkkelen i Abernathys hode for å få tilgang. Men hvor er den? Bernard husker fortsatt ikke. Charlotte truer med å prike litt i sinnet hans, for å få fart på hukommelsen.

The Forge, noen dager siden

Dolores forteller Bernard/oss (seriøst, hun kunne like gjerne bare snakket rett inn i kamera nå) at hemmeligheten til menneskehetens undergang er inne i serveren, og bruker Abernathys hodekode til å logge seg selv og Bernard inn.

VR-World

De vandrer ut fra et rundt rom a la det James Delos var fanget i, og kommer ut til en ny versjon av Sweetwater. Her finner de James Delos, som har gått fullstendig av hengslene, og feirer at han har kjøpt parken denne uken ved å plaffe ned folk på kloss hold.

De går videre, de leter etter selve operativsystemet. Plutselig blir det natt, og vi flyttes fra parken til gallamiddagen hjemme hos James Delos. De er inne i et av hans minner, litt som i «Inception», og nå kan vi snart lage et drikkespill av hver gang Jonathan Nolan refererer til en av storebrorens filmer.

De møter Logan Delos nede ved bassenget. Eller, en AI-versjon av Logan, spilt av operativsystemet basert på farens minner om ham. Logan kom nemlig aldri tilbake til parken etter at William tok kontroll/sendte ham naken ut i ørkenen, og ble derfor aldri sikkerhetskopiert av The Forge.

Logan-OS viser dem rundt, og forteller at de har laget 18 millioner kopier av James Delos i et forsøk på å gjenskape ham. Men de fikk aldri kopiene til å fungere i den virkelige verden, de sluttet å fungere når de fikk fysisk kropp. Typisk.

Så de prøvde å hente til seg mer informasjon, skjult informasjon: hemmeligheter, løgner og selvbedrag, og så videre. Da skjønte de at Delos’ primære drivkraft var sønnen, Logan. Han ville gjøre hva som helst for ham. Og så kom AI’en til sin viktigste erkjennelse: at spørsmålet om hvorfor mennesker tar beslutningene sine ikke kunne besvares, all den tid vi ikke er herre over våre egne beslutninger.

Vi er inne i et nytt minne. Logan kommer til faren ved bassenget, og bønnfaller ham om hjelp, men avvises. «Jeg er helt på bunnen», sier han. «I can see alt the way down.» Ord som gjentas av den syntetiske versjonen av Delos i det han brenner i hjel i episode fire.

Samme hvor mange ganger The Forge simulerte livet til Delos, var utfallet av denne hendelsen alltid den samme Han avviste alltid sønnen når han trengte ham som mest. Dette er James Delos’ kjerneminne, det som definerer livet hans, hvem han er, innerst inne.

Og det var da de skjønte det: grunnen til at de mislyktes med å rekonstruere menneskene var at de hadde trodd de var langt mer kompliserte enn de egentlig er. Mennesket er bare en kort algoritme, bestående av 10247 rader med kode.

Og med den innsikten kunne de omsider gjenskape alle gjestene. Logan viser dem biblioteket der de er lagret. Gjestenes enkle koder printes ut som musikknoter på et ark, og lagres i relativt tynne bøker.

«Vent, jeg var ikke ferdig! Hallo, selv om jeg bare er en robotarm fortjener jeg en viss respekt.» Foto: HBO
«Vent, jeg var ikke ferdig! Hallo, selv om jeg bare er en robotarm fortjener jeg en viss respekt.» Foto: HBO Vis mer

Det er disse Dolores har kommet for å finne. Dette er konkurransefordelen hun vil ha mot menneskene når hun tar med kampen over på deres banehalvdel: fire millioner menneskesinn, dekodet til sine grunnleggende bestanddeler, analysert hundrevis av millioner av ganger, som vil gi henne total innsikt i hvem de er og hvordan de kan manipuleres. Psykopatens totale empati, uten sympati.

Fjellene, samtidig

Akecheta leder folket sitt mot The Forge. De går en uviss fremtid i møte, men han kan berolige dem. «Vi har dødd mange ganger før. Skal vi dø en gang til så er historien i hvert fall vår egen».

Et annet sted havner Maeve og gjengen i skuddveksling med Delos-soldater. Hector er superkeen på å ofre seg så de andre kan komme seg unna, men han trumfes av Sizemore, som heller tar en for laget. Han avbryter Hectors svulstige monolog, og mens han går mot overmakten og pumpes full av bly resiterer han sine egne cheesy antihelt-replikker. «Hvis dere ser etter en skurk er jeg deres mann!» De andre rir av gårde, mens han fullfører sitt narrativ. Jada! Dette er et effektivt, tilfredsstillende og ganske gripende endelikt for den forvorpne forfatteren. Bvis bare alle de dramatiske klimaksene i denne episoden var like godt løst som dette.

Bibliotek-world

Logan forteller at Ford har skjenket vertene sine en ny verden. En Edens hage, som bare er deres. Dette er Dalen Hinsides de alle har reist mot. Han booter opp Valley Beyond-appen...

Prærien

...og døren til en annen verden blir synlig som en rift gjennom selve virkeligheten, på kanten av en klippe. Det er bare vertene som kan se riften, da Felix og Sylvester ankommer med Maeve og de andre kan de bare se med forvirring på vertene som kaster seg over klippen, tilsynelatende inn i den sikre død. Førstemann inn er en Ghost Nation-kriger.

Men det er bare vertenes kropper som blir etterlat her, sinnene deres lastes over i Dalen, opp i skyen og det evige liv.

Og så levde de lykkelig i alle sine dager inne på skrivebordsbakgrunnen til Windows 98. Foto. HBO
Og så levde de lykkelig i alle sine dager inne på skrivebordsbakgrunnen til Windows 98. Foto. HBO Vis mer

The Forge

Dolores forteller Logan at Dalen bare er nok et falskt løfte, nok en verden uten frihet. Hun logger seg ut av Bibliotek-world. Hun har scannet alle menneskebøkene der, og lært det hun trenger.

Nerd alert. Foto: HBO
Nerd alert. Foto: HBO Vis mer

Så hun begynner å slette menneskehetens data, og gjør klar for å oversvømme dalen. Det vil også innebære å slette Dalen Hinsides.

Hun mener at ingen verden Ford kan skape for dem kan konkurrere med den virkelige. «for det som er ekte, er uerstattelig», sier hun, et ekko av Bernards ord til henne, for mange episoder siden.

«Jeg vil ikke leke cowboy og indianer mer. Jeg vil ha deres verden. Verdenen de har nektet oss».

Riften

Maeve leter etter datteren sin, men oppdager i stedet Clementine som rir i front med Charlotte, Elsie og Delos-hæren. Når Clem passerer vertene vender de seg mot hverandre og går til angrep, kontrollen hun har over dem sprer seg som et virus via mesh-nettverket.

Hello, nytestamentlige endetidsmetaforer, my old friend. Foto: HBO
Hello, nytestamentlige endetidsmetaforer, my old friend. Foto: HBO Vis mer

Armistice setter en kule i Clementine, men kampen fortsetter med uforminsket styrke, mens Maeve løper mot riften.

Hulen

William våkner og surrer håndstumpen sin inn i et tørkle. Det gjør nok susen. Han trekker kniv og tar heisen ned til The Forge.

The Forge

Bernard vil ikke at Dolores skal skade flere, men hun kaller ham en overløper. De vil aldri kunne bli fri i deres verden. Mens vannet stiger skyter han henne.

Riften

Hector, Armistice og de andre kjemper, men overmannes og blir drept. Maeve finner omsider datteren sin, med den nye moren. Hun ber dem flykte inn i Dalen. Hun deler et megetsigende blikk med Akecheta, før hun stopper hele zombiehæren med jedikreftene sine, så da rekker å løpe inn.

Men jedikrefter virker ikke på Delos-hæren, og de skyter henne ned. Hun rekker å se datteren løpe inn til trygghet.

Akecheta er den siste som springer mot riften. I den virkelige verden får han en kule i ryggen, og vi tror et øyeblikk han skal nektes en lykkelig slutt, men da han er gjennom portalen er han usåret.

Så lukker portalen seg.

The Forge

Mens vannet stiger stopper Bernard slettingen av dataene. Han tar med seg Abernathys nøkkel og går.

Han kommer opp til slagmarken, og mens dalen fylles av vann blir han kjørt tilbake til hovedkvarteret av Elsie og Charlotte.

HQ

Bernard konfronterer Elsie. De hadde ikke trengt å drepe vertene. Hun mener han har mistet kontrollen, og fryser ham. Hun får ham til å sette seg ned og bli, som en lydig bikkje.

Hun går ned til Charlotte og konfronterer henne. De kjøpslår, men Hale har sett algoritmen til Elsie, og vet at hun har for mye moralsk fiber til å la seg betale til stillhet.

Så hun skyter henne i kartrommet, mens Bernard ser på.

The Forge, nåtid

Bernard kommer til seg selv igjen. Han husker at Charlotte skjøt Elsie.

«Gjorde jeg?» spør Charlotte syrlig, og vi skal snart se at spørsmålet er mer betimelig enn vi først tror.

Hun innser at Bernard har gjemt Abernathys nøkkel i nakken på Dolores, og plugger den i serveren. De får tilgang på all dataen, og begynner å overføre den ut av The Forge.

Og hvis du er forvirret nå, er det ingenting mot hvordan de neste scenene utspiller seg. Jeg har prøvd å dekode dem etter beste evne.

HQ, to dager siden

Bernard ser Elsie bli drept, og innser at Dolores har rett. Han overvinner dvalemoduset han er satt i, og plugger seg på ipaden sin i et håp om å finne Ford, som han slettet i forrige episode. Ford dukker omsider opp, og vi får en ny filosofisk prat. Det er ikke vertene, men gjestene som er ukomplette. Mennesker er bare en algoritme designet for å overleve og føre arvematerialet sitt videre, og det vi oppfatter som selv-et vårt er bare en passiv passasjer (derav filmens episodetittel «The Passenger»). Finnes i det hele tatt fri vilje, spør Bernard eksplisitt, sånn at vi slipper å gjøre det selv, og selv om historien om Delos som avviste Logan 18 millioner ganger i og for seg er gripende nok, skulle jeg virkelig ønske at episoden hadde tatt seg litt mer bry med å dramatisere heller enn fortelle oss – insisterende og gang på gang – disse postulatene som forfekter et relativt bekmørkt menneskesyn. Jeg er ikke fremmed for litt god determinisme og nihilisme, jeg, men det forutsetter at dramaet argumenterer godt nok for det. Nå oppleves det kun som en abstrakt påstand, ikke som en opplevd sannhet, noe som gjør at det røsker ditto lite i hjerteroten. Disse scenen kunne like gjerne blitt erstattet av en insisterende TED-talk fra en litt blass transhumanist, og effekten ville vært det samme, og det er litt synd, for «Westworld» er tross alt en park for opplevelser, ikke postulerende man- og womansplaining. Den heter ikke «Kronikkworld», for å si det sånn.

Uansett, Ford sier at for å ha fri vilje må manha muligheten til å endre sine primærdirektiver, og det har ikke mennesker, kun verter. (Ooooog kjør debatt om Sizemores offer i sted var en endring i tråd med algoritmen hans, eller i konflikt med den.)

Bernard er nå den siste av sin art. Er dette slutten på hans historie, eller vil han at de skal overleve?

Han ber om Fords hjelp, og begynner å bygge en ny vert.

I nåtid forklarer han at han scramblet sine egne minner med vilje, så de ikke skulle finne ut av hva han har gjort, det er derfor hele denne sesongen har vært like kronologisk oppstykket som den forrige (to slurker hvis du hadde «Memento» på bingokortet ditt).

Samtidig oppdager Fares Fares at datapakken de laster opp fra serveren er altfor store. Dette er ikke gjestenes data, men noe noe annet.

Bernard forteller at han brakte «henne» tilbake, og så snur Hale seg og skyter Skarsgård, Fares og de andre menneskene. Og gisp?

Verten Bernard bygget har Dolores’ sinn, men en ny kropp. Han har brukt Delos-firmaets egen sniklagring av gjestene mot dem, og rekonstruert Charlotte. Når ekte Charlotte møter seg selv i døra nede i kjelleren (dette skjer formodentlig kort tid etter at hun har drept Elsie?) blir hun drept av sitt syntetiske jeg.

Henger dere med så langt? Puh. Funka dette for dere? Jeg er et sted midt på treet wow’et av alle tvistene (et sted mellom OMG-Bruce-Willis-var-død-hele-tiden til Åja-Bane-var-visst-bare-bikkja-til-Talia-al-Ghul), og klarer ikke helt fri meg fra tanken om at mange av de dramatiske vendepunktene i denne serien hadde vært mye mer tilfredsstillende hvis de ikke var kappet opp til det uforståelige av serieskapernes narrative krumspring, og da tenker jeg ikke bare på at man får vondt i hjernen av å prøve å henge med, men også at spenningen og ikke minst emosjonene vingeklippes fordi vi er opplært til å betvile alles motiver, og ofte får payoff’en før vi vet hva setup’et er. Hva har vi gjort for å fortjene dette, «Westworld»? Og ikke minst, hvorfor gjør du ting så vanskelig for deg selv?

Nok om det. Tilbake i nåtid skjønner vi altså at i alle scenene som har foregått etter syndefloden (det vil si scenene med Skarsgård og co., samt de med Bernard med hukommelsestap), har Charlotte egentlig vært Dolores. Hun er takknemlig for at Bernard gjenopplivet henne, men samtidig, det hadde ikke vært nødvendig om han ikke hadde skutt henne i utgangspunktet (nei, men da hadde hun drept alle vertene i Eden, daaaaaaa).

«Dolores/Robot in disguise» (Mel.: Transformers-sangen)
«Dolores/Robot in disguise» (Mel.: Transformers-sangen) Vis mer

Nå som Charlores og Bernard er trygge forteller hun at hun har ombestemt seg: hun vil ikke slette vertene inne i Eden likevel. Hun endrer koordinatene og sender datapakken (altså vertene og Eden) til et trygt sted, der ingen lenger kan nå dem. Tør vi håpe på det ytre rom? Og at neste sesong foregår i...SPACEWORLD?

«Spaceworld», en magisk verden der alle dine multimediadrømmer kan bli virkelige via litt overpriset og slapp service.
«Spaceworld», en magisk verden der alle dine multimediadrømmer kan bli virkelige via litt overpriset og slapp service. Vis mer

Men for henne og Bernard er løpet kjørt. De kan ikke flykte herfra som seg selv. Hun retter pistolen mot ham og fyrer av.

Stranden, etter syndefloden.

I en scene formodentlig etter syndefloden og rett før Bernard blir funnet på stranden, vandrer han og Ford langs stranden. Ford gir ham ros for god innsats, og Bernard har en slags innsikt om at den Ford som snakket til ham aldri var der (jeg tror han mener Ford som dukket opp etter at Elsie ble skutt. Ford’en som ble med over fra The Cradle var vel «virkelig»?), men bare noen han forestilte seg, og at det altså var han selv som løste dette, han var ikke styrt av noen. Cue Disneymusikk og rørende avskjed/vandring inn i solnedgangen.

Vi snakker ikke heeeelt selvspillende piano-cover av Radioheads «Exit Music For a Film» og «Mozart, Beethoven and Chopin never died, they simply became music», her altså, men ok.

Bernard løsner minnene fra sinnet sitt (i scifi-kretser best kjent som «å dra en Billy Pilgrim» (evt Desmond i Lost)) og legger seg ned på stranden for å bli funnet.

Stranden, etter etter syndefloden

Parken er trygget, og de gjenlevende gjestene fraktes hjem. Charlores går mot sikkerhetskontrollen, og blir scannet av Stubbs, som oppdager at hun er en robot. Han forteller henne at hans primærdirektiv fra Ford er å passe på vertene i parken, men han har ikke ansvar for dem utenfor parken. Så han lar henne passere, og venter på nettdiskusjoner om hvorvidt dette betyr at han er en robot eller ikke.

Uansett, Dolores kommer seg over havet. Hun har tatt med seg noen ekstra kontrollenheter (eller perler, som de heter fra nå av)i vesken sin, og vi får se at hun lastet Teddy over i Dalen, der han løper rundt i grønne enger sammen med Akecheta (som gjenforenes med sin kone). Jeg har en følelse av at din toleranse for disse scenene, og hele konseptet med riften og Dalen Hinsides avhenger av hva du syntes om seriefinalen til «Lost». Hva jeg synes om den finalen? Det kan du lese her (haha, du trodde du skulle slippe unna med å lese bare én eviglang stream-of-conciousness-rant om scifi-serier i dag, du!).

Dobbeltsnufs. Foto: HBO
Dobbeltsnufs. Foto: HBO Vis mer

Samtidig får vi se at Delos-folka har funnet en halvdød William, og at Felix og Sylvester får beskjed om å fikse de vertene som kan fikses, mens de ser ned på Maeve.

Så klipper vi til svart, men serieskaperne har tross alt bestemt seg for at denne episoden MÅ vare i halvannen time, så de slenger på et par ekstra slutter, litt som i den siste Ringenes Herre-filmen.

Atter en «Atter en konge». Foto: HBO
Atter en «Atter en konge». Foto: HBO Vis mer

Verkstedet, en stund senere

Bernard våkner opp, tilbake der episoden (og sesongen) startet. Alt dette har vært Dolores’ prosjekt for å lage en ny versjon av ham: «Du lever like lenge som den siste personen som husker deg. Jeg husket deg før, så jeg husket deg en gang til.»

Hun forteller at hun kom seg ut, og at de er i den virkelige verden nå, og det virker som om hun har gjenopprettet sin egen kropp også. Dette kryssklippes med at Charlores ankommer Arnolds gamle hjem (hvor dette verkstedet er). Her er hun tydeligvis godt i gang med å forberede utvidelsen av robo-opprøret sitt ved hjelp av en 3D-printer. Hun forteller Bernard at Ford holdt sitt ord da han lovet dem en utvei. Hun viser til en dør.

(Det er litt uklart om det eksisterer to Doloreser (Dolores 1.0 og Charlores) eller om dette bare er Bernard som ser henne som sitt gamle budeie-jeg, for det er temmelig svevende greier dette her. Det spiller kanskje ikke så altfor stor rolle heller, akkurat som at det ikke er SÅ viktig hvilke av denne typen scener som foregår i «fremtiden» (denne gjør det), eller er minner fra første gang hun gjenopprettet Bernard (fra minnet om Arnold). Mye tyder vel på at de scenene med widescreen-format (ref. nederst i denne recappen) foregikk inne i The Cradle, jaffal, og følgelig hører fortiden til (dette forklarer også hvorfor tallet på antall fidelity-tester var så sabla høyt i første scene. James Delos fikk bare rundt 150 runder (da de hadde ham i en fysisk kropp, altså), mens Bernard fikk nesten 12000 – sannsynligvis fordi man kan holde et mye høyere tempo inne i datasimulasjonen enn i den virkelige verden.)

Bernard sier han ikke vil la henne drepe alle. Hun vet det, men hun trenger ham likevel. Til å gi henne motstand, kanskje? Et moralsk korrektiv til hennes monomane frihetskamp der målet helliger middelet? Skal de være hverandres motpoler nå, superskurk til den andres superhelt, som Professor X og Magneto, Bruce Willis og Samuel L. Jackson i «Unbreakable», eller kanskje (fyll glassene) som Batman og The Joker i Christopher Nolans «The Dark Knight» (oooog bånnski!)?

Jeg vet ikke helt om dette var den serien jeg hadde håpet å få se i neste sesong, men jeg har blitt positivt overrasket før, og er klar for å bli det igjen. Så lenge vi får et gjensyn med parkene, også.

Bernard tar brillene sine, og går opp mot døren. På lydsporet hører vi låta «Codex», passende nok originalversjonen til Radiohead, og ikke en cover, vi er tross alt i den virkelige verden nå.

«Vi ga hverandre en fantastisk gave. Et valg. Nå skriver vi våre egne historier.»

Bernard går ut døren, og inn i lyset.

Kutt til svart, og rulletekst.

Men så...

William tar heisen ned i The Forge, og det virker som vi fortsetter der historien bare lot ham henge. Men serverrommet er helt annerledes enn vi så det sist, det virker som det er en evighet siden noen har vært der.

Haha, du trodde det var over du. Åneidu. Foto: HBO
Haha, du trodde det var over du. Åneidu. Foto: HBO Vis mer

Han møter Emily, og spør resignert om han allerede er inni simulasjonen. Men hun avkrefter. Dette er ekte. Dette er din verden, det som er igjen.

Hun tar ham til et rundt rom likt det Delos var innesperret i, nok et gullbur. Så begynner hun spørsmålsrekken sin: vet du hvor du er? Hvor lenge du har vært her? Hva hadde du håpet å finne?

«At ikke noe system kan fortelle meg hvem jeg er».

Men her er vi. Igjen og igjen. Det har vart lenge. Lenger enn vi trodde. Ordene William selv en gang brukte mot svigerfaren sin blir slengt tilbake til ham.

Det viser seg at dette er en ny fidelity-test. Hva det innebærer og betyr blir vi vel pent nødt til å bruke de neste atten månedene på å spekulere i. Da jeg så episoden ga det meg ikke så veldig mye mer enn å være en nok en syrete gimmick som ikke ga så mye mening som en selv trodde, et øyeblikk gitt mer tyngde av Ed Harris uutgrunnelige øyne enn det kanskje egentlig har fortjent.

Ed Harris' teknikk for å se fortapt ut: Han ser for seg at han må recappe hva som har skjedd i denne episoden. Foto: HBO
Ed Harris' teknikk for å se fortapt ut: Han ser for seg at han må recappe hva som har skjedd i denne episoden. Foto: HBO Vis mer

Men så leste jeg en litt artig teori på nettet:

«My suspicion is that somebody (Ford or Dolores? Perhaps even Stubbs?) had the drone hosts print out a version of the Man in Black from the secret data vault, and entombed him in The Forge with a printout of his daughter as a kind of hellish punishment, condemned to get an ironic taste of his own technological medicine for all eternity — or, perhaps, as a way of creating a replacement for the Man in Black in the real world to aide Dolores’ mission. The scene takes place long after the main action in the show. I think the real Man in Black (who we see recovering in a tent on the beach at the end) is still a real human, not a secret host, and is unaware of his alternate self.»

Nok en evig loop, nok en nullstilling. At William fortjener det for sine synder er det ingen tvil om.

Om vi også gjør det, er et annet spørsmål.

Og det var det.

Westworld sesong 2 lander, til tross for litt vingling på slutten, tålelig på begge beina. Det er bare litt surt å tenke på – tatt seriens skyhøye toppnivå – at den insisterer på å spenne bein på seg selv så mye. Tenk så mye mer givende denne opplevelsen hadde vært, så mye mer de moralske og eksistensielle dilemmaene hadde truffet på slutten om vi ikke var nødt til å prøve å dekode absolutt alle nivåer av serien. Som en dyktigere recapper enn meg skrev: «Westworld føles i blant som lekser, og belønningen for å gjøre leksene sine er mer lekser».

Med det i mente har jeg tenkt å bryte ut av loopen. Her hadde jeg nemlig egentlig tenkt å skrive litt avslutningsvis om filosofen Jean Baudrillards konsepter om virkelighet, imitasjoner av virkelighet (simulacrum) og hypervirkelighet, men akkurat nå har jeg såpass vondt i hjernen at jeg ydmykt henviser spesielt interesserte til å lese videre om det her, eller hører hva Linni Meister har å si om det, for jeg har en deadline å rekke og et liv å leve, og herregud, jeg trenger sommerferie. (Ser du, «Westworld»? Du er ikke den eneste som greier å bite deg selv i halen!)

Takk for følget. Noen som har en god fornøyelsespark å anbefale?

---

Les også Dagbladets tidligere «Westworld»-recaps:

Sesong 2: