Hvorfor Gud ikke vil forsvinne

Hvordan står det egentlig til med Gud? Er religion i ferd med å bli mer eller mindre viktig i dagens verden? Dagbladets kultur- og debattredaktør Peter Raaum stiller spørsmålet (24/5), på bakgrunn av boken «God is Back», og viser til at signalene er motstridende: Undersøkelser både i USA og Norge tyder på at det blir stadig flere mennesker som sier de ikke tilhører noen religion. Men på den andre siden spiller religion tilsynelatende en større rolle i det offentlige rom nå enn før. Dette gjelder både i storpolitikken og i mer hjemlige forhold.

Ifølge World Christian Encyclopedia økte antallet ikke-troende dramatisk i det tyvende århundret, fra 3,2 mill. i år 1900, til 918 mill. ved årtusenskiftet. Til og med i USA er det nå 30 millioner ateister. Så påstanden til forfatterne av «God is Back», at «modernitetens sentrale krefter: teknologi, demokrati og valgfrihet», fremmer religiøs vekst, kan bestrides. Religionsforskerne Gregory Paul og Phil Zuckerman kommer til nesten motsatt konklusjon, og mener at jo mer utviklet et land blir, jo mindre religiøsitet vil man finne der. Men de legger spesiell vekt på sosial velferd og trygghet, og holder Skandinavia fram som eksempel på at jo bedre folk får det, desto mindre religiøse blir de. Mens religionens grep i det moderne USA må tilskrives at det der ikke er sosial velferd og trygghet for alle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å forstå hva som ligger under disse litt forvirrende påstandene, kan det være lurt å se litt bakenfor begreper som «religion» og «Gud». En undersøkelse (av Peter Lüchau) viste at mens prosentdelen av dansker som sa de «trodde på Gud» ikke hadde endret seg vesentlig fra 1981 til 1999, hadde betydningen flertallet la i ordet «Gud» derimot endret seg påfallende, fra Gud som en person til Gud som en åndelig kraft. I Norge viser undersøkelser at mange «kristne» ikke tror på Jesus, og i USA er det mange «ateister» som tror på Gud! Noe som viser at man ikke skal stole på hva folk sier om sin egen tro. En forklaring kan være at folk rett og slett ikke har tenkt så nøye etter hva de egentlig tror på. Men det kan også være at den vanlige måten å bruke ord som «Gud» og «religion» på forvirrer.

Det kan for eksempel være at mange av dem som ikke mener de er religiøse, likevel er det, men at religiøsiteten har tatt andre veier. John Gray, professor ved London School of Economics, mener mye av det religiøse engasjementet gikk inn i politikken. «Moderne politikk er et kapittel i religionens historie», skriver han i boken «Black Mass», og de mest gjenkjennelige eksemplene er nazismen og kommunismen, som begge bar en rekke av religionens kjennetegn, med sin frelseslære, sine profeter og helgener, sin morallære, sine hellige skrifter, ritualer, etc.. Å påstå at det tyvende århundrets grusomheter ble begått av ikke-religiøse, er derfor feil: Nazistene og kommunistene var like religiøse som andre, i gavnet om ikke i navnet.

Både kommunismen og nazismen står i gjeld til munken Joakim av Flora (1132 – 1202), som snudde kirkens doktrine om treenigheten om til en historiefilosofi der menneskeheten skulle skride fram gjennom tre stadier: Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds (som ikke er kommet ennå). Joakim ga inspirasjon til mange endetidsbevegelser, og filosofen Hegel brukte broder Joakims tretrinnsmodell til å beskrive verdensåndens utvikling. For Hegel, som for kommunistene og Hegels mer kulturteoretiske arvtakere, ble denne utviklingen sett på som forutbestemt, i god religiøs tradisjon.

Ifølge Gray er det ikke bare retninger som kommunismen og nazismen som har tatt religionens plass for mange. Troen på det frie markedets velsignelser og uavvendelighet har også religionens kjennetegn. Og dette blir spesielt tydelig om man ser på konsumerismen som markedstenkningens forlengede arm. Den norsk-amerikanske teologen Loyal Rue har analysert konsumerismen og mener den er en typisk meta-religion, dvs et religiøst system som kan «legges oppå» andre religioner, men uten å komme i eksplisitt konflikt med disse. Det er derfor konsumerismen slår an like godt i Vesten, Midt-Østen og Asia.

Men om konsumerismen og andre religionserstatninger ikke eksplisitt står i motstrid med tradisjonelle religioner, så fortrenger de disse fra folks liv og bevissthet. Et liknende tema har Harvard-historikeren Daniel Lord Smail i sin bok «On Deep History and the Brain», der han viser hvordan skiftende kulturer og religioner har spilt på menneskehjernens behov for stimulanser. Disse psykotropika kan være av fysisk art (narkotika, alkohol, kaffe, nikotin, transeteknikker, sex), men også kulturelle (musikk, ritualer, historier) og i senere tid også elektroniske. Smail skriver om hvordan ulike religioner alltid har vært nøye med å forby psykotropika, spesielt hallusinogener, fordi de ville tilby folk religionenes egne psykotropika: ritualer, seremonier, religiøs kunst, musikk, røykelse og ikke minst myter, historier som engasjerte følelsene. Smail mener noe av religionens svekkelse i moderne tid skyldes at tilgangen på andre psykotropika, som menneskene selv kunne kontrollere tilgangen på, ble dramatisk forøket med importen av nye nytelsesmidler fra Asia, etc.. Med dagens elektroniske stimulanser er konkurransen blitt enda vanskeligere.

Om man velger å tro på enten Smail, Rue, Gray, Paul/Zuckerman, eller Mickletwaith/Wooldridge, ser det uansett ut til religionens stilling er avhengig av mer enn dens eventuelle «sannhet» eller intellektuelle overbevisningskraft. Og en ny, framvoksende religionsforskning, med basis i psykologi, nevrologi, antropologi, historie og andre disipliner, ser ut til å vise at religion er noe vi alltid vil ha med oss. Grunnen er at religionen er et sammensatt svar på en rekke psykiske behov og tilbøyeligheter evolusjonen har utstyrt oss med. «Religiøse» tenkemåter – som behovet for å finne en forklaring på alt, en instinktiv oppdeling av virkeligheten i fysiske og åndelige domener (dualismen), lengselen etter overskridende opplevelser, behovet for trøst og håp i en usikker og vanskelig verden – er noe vi har med oss fra vi er små. Psykologer som Paul Bloom og Margaret Evans har vist at barn er «født til å tro», de er fødte dualister og kreasjonister. Antropologer som Pascal Boyer og Scott Atran har vist hvordan religiøse tenkemåter og motiver «går igjen» i alle verdens kulturer.

Fordi vi mennesker er slik vi er, ser det altså ut til at «Gud» alltid vil gjøre comeback, som han har gjort flere ganger. Han – eller religionen – er rett og slett en del av vår fellesmenneskelige arv. Det betyr ikke at vi ikke bør strebe etter å gjøre oss mindre avhengige av religion: Det er ikke vanskelig å peke på negative følger av denne avhengigheten - men vi må ikke ha overdrevne forestillinger om at dette vil bli lett.

•Bjørn Vassnes er aktuell med boka

«Sjelens Sult» der ny religionsforskning

presenteres og drøftes.