Hvorfor handle i Kosovo?

I løpet av de siste ukene har det internasjonale presset på de væpnete partene i Kosovo-konflikten blitt skjerpet. Resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd 23. september om øyeblikkelig stans i kamphandlingene og tilbaketrekking av serbiske og jugoslaviske styrker, samt NATOs høynete beredskap, er eksempler på dette.

Et tilsynelatende ironisk moment i denne utviklingen er at pådriverne for harde internasjonale tiltak mot myndighetene i Beograd og til og med bruk av militær makt, er å finne blant fredsaktivister, humanitære- og menneskerettighetsorganisasjoner: Arvtagerne til dem som tidligere demonstrerte mot USAs krig i Vietnam og Sovjetunionens intervensjon i Afghanistan. I disse miljøene er det et felles ønske om at nasjonale grenser ikke må være til hinder for effektive, overnasjonale mekanismer for å beskytte menneskerettighetene: Det faktum at kosovoalbanerne er jugoslaviske statsborgere må ikke bety at de mister sine menneskerettigheter slik disse er definert i internasjonal lov. Konflikten i Kosovo eksemplifiserer en sentral motsetning som er innebygd i det internasjonale lovverket: Hensynet til selvstendige staters suverenitet versus det enkelte individs integritet og rettigheter. En fellesnevner i arbeidet til freds- og menneskerettsbevegelsen har alltid vært å beskytte individer og grupper mot statlig aggresjon, det vil si at menneskerettigheter veier tyngre enn prinsippet om statenes suverenitet.

Er den aktivistiske linjen dermed moralsk fundert og uten politisk gangsyn? Flere observatører, diplomater og militære analytikere har advart mot å handle raskt og i affekt. Argumentene mot militær intervensjon går i flere forskjellige retninger: Denne artikkelen forsøker å tilbakevise noen av dem som oftest fremmes. Det tyngste blant argumentene er læresetningen om at man må ha en klar politisk målsetning med militær intervensjon, for å unngå formålsløse (og pinlige) slag i luften. Det neste er argumentet om at det er vanskelig å gripe inn når begge parter er ekstreme: Albanerne krever selvstendighet, dvs. endring av eksisterende grenser, og i bakgrunnen spøker et nasjonalistisk prosjekt - stor-Albania - samt mulige represalier mot den serbiske sivilbefolkningen i Kosovo. Det tredje argumentet er hvorvidt det er riktig å engasjere NATO-tropper i en lokal og fjerntliggende konflikt: Ingen ønsker at unge soldater fra for eksempel Norge skal komme til skade i felten i Kosovo. Et fjerde argument er hvorvidt militære angrep vil virke mot sin hensikt: At resultatet blir ytterligere nasjonalistisk paranoia i Serbia og en endelig knebling av den siste rest av opposisjon blant media og de uavhengige organisasjonene i Serbia. Til sist kommer et argument som i stor grad er preget av erfaringene fra den kalde krigen: Vesten har ikke råd til å utfordre Russland og dermed risikere nye politiske splittelser, konfrontasjoner og skillelinjer i Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når det gjelder den overordnete politiske målsetningen, må den være å presse partene til en forhandlingssituasjon etter mønster av Dayton-avtalen: Internasjonal tilstedeværelse og rammebetingelser som garanterer konkrete resultater. Det realistiske utfallet av en Dayton-aktig forhandlingsprosess er at Kosovo blir en selvstendig enhet innen Jugoslavia, på linje med Montenegro og Serbia. Dette er en modell som tidligere har blitt fremsatt av Adem Demaci, den radikale kosovoalbanske politikeren som har støtte fra toneangivende kretser innen KLA. Sannsynligvis vil en løsning innebære midlertidige ordninger og åpne for nye forhandlinger ved et senere tidspunkt, når situasjonen internt i Kosovo er stabilisert og fungerende institusjoner etablert. En slik trinnvis kompromissløsning - hverken uavhengighet eller status quo - ville sannsynligvis ledsages av en internasjonal tilstedeværelse med en militær komponent i Kosovo og garantier til den serbiske befolkningen i området. Ideelt sett burde Russland spille en synlig rolle i denne prosessen: dels for ikke å miste ansikt på hjemmebane, dels for å gjøre et slikt utfall av konflikten mer spiselig for serbere flest. Når det gjelder spørsmålet om en militær aksjon vil gjøre en forhandlingsløsning mindre sannsynlig, er svaret selv fra moderate aktører som Chris Hill, USAs megler i området de siste månedene, at uten ytterligere press og vilje til handling fra det internasjonale samfunns side kommer man ihvertfall ingen vei med regimet i Beograd.

Argumentet om at man ikke bør gripe inn fordi begge parter er ekstreme, var Pilatus' argument for å toe sine hender. Den generelle - men tendensiøse - selvfølgeligheten om at ikke alle opprørere er helter, må ikke brukes til å tåkelegge de politiske realitetene i Kosovo: I de siste seks månedene har det pågått en ødeleggelseskrig mot den albanske sivilbefolkningen i de områdene av Kosovo der KLA har operert. Samtidig øker KLAs militære og politiske potensiale fordi fortsatte overgrep fra serbiske styrkers side radikaliserer sivilbefolkningen og stimulerer kosovoalbanerne i utlandet til ytterligere økonomisk bistand til geriljaen. Dermed er grunnen lagt for en vedvarende konflikt: En eventuell løsning må være politisk.

Fremdeles er det ikke grunn til å krisemaksimere på bakgrunn av bastante uttalelser om «stor-Albania» og lignende fra mer eller mindre selvutnevnte talsmenn for KLA. KLA kan ikke forstås som en sterk og enhetlig organisasjon med et klart politisk program, men heller som en føderasjon av grupper som kjemper mot en felles fiende. Dermed vil de albanske politiske lederne i en reell forhandlingssituasjon fremdeles både være villige til og ha politisk rom til å inngå kompromisser om Kosovos status og fremtid.

En hovedinnsikt til grunn for den aktivistiske linjen er at det også er i vår egen interesse å sette utviklingen på Balkan på rett spor så tidlig som mulig. Konflikten går ikke vekk av seg selv, Vesten må før eller senere gripe inn uansett. Krigene og konfliktene som har fulgt i kjølvannet av at Slobodan Milosevic kom til makten i Serbia, har ikke bare medført blodsutgytelse og politiske vandannelser på Balkan, men også påført vest-Europa store utgifter, flyktningstrømmer, titalls falne soldater og friområder for kriminalitet like på grensen til EU.

Et kjernespørsmål er hvorvidt et militært angrep vil styrke de ekstreme nasjonalistene blant myndighetene i Beograd og føre til represalier mot de siste opposisjonelle miljøene blant media og frivillige organisasjoner i Serbia. Milosevic har latt sin visestatsminister Seselj komme til orde stadig oftere i den siste tiden, nettopp med den hensikt å skremme Vesten med en ekstremist som tilsynelatende er verre enn ham selv. Holdningen til noen av de mest respekterte uavhengige kreftene i Beograd er at et angrep uansett vil medføre en svekkelse av Slobodan Milosevic, noe de er villige til å betale en høy pris for, fordi ingen leder på lignende vis kombinerer hensynsløs brutalitet med taktisk intelligens. Man kan få en mer gjennomført nasjonalistisk leder, men ikke noen som har den samme manipulerende begavelsen.

Russland er en føderal stat, og i flere tilfelle står enkeltrepublikkene steilt mot sentralmakten i tvister som involverer selvstyre. Dermed er det ikke så underlig at Russland protesterer mot en mulig NATO-aksjon i den jugoslaviske føderasjonen. På den annen side er Russland svakere i dag enn kanskje noensinne i løpet av dette århundret, og båndene vestover til Europa er så vitale og tette at det er bortimot utenkelig at en (i denne sammenheng) bagatell som Kosovo vil kunne rokke ved basiselementene i forholdet til Vesten.

I denne situasjonen er det meningsløst å forsvare Vestens tafatthet overfor konflikten i Kosovo. Ved ikke å gripe inn, legger Vesten forholdene til rette for en fortsatt radikalisering av konflikten, en forverring av den humanitære situasjonen og en farlig vinter i hele regionen. Likeledes er det meningsløst å si at begge parter er like ille: Dette er i overveiende grad en konflikt der militære styrker fører krig mot sivilbefolkningen, en krig som er skreddersydd for å opprettholde et korrupt regimes grep om makten.

Fremdeles er ikke alle bånd brutt mellom serbiske og albanske innbyggere i Kosovo, fremdeles er albanernes viktigste ledere villige til forhandlinger og kompromisser, fremdeles er ikke den varslede humanitære katastrofen et faktum. Men alt dette vil høyst sannsynlig endres når vinteren kommer. Derfor er det maktpåliggende at det internasjonale samfunn gjennom NATO denne gangen ikke tillater at myndighetene i Beograd latterliggjør resolusjonen fra Sikkerhetsrådet. Hvis overnasjonale vedtak og overnasjonal beskyttelse av menneskerettighetene skal ha en mening, må man også kunne gripe inn i interne konflikter.