Vanligvis unngår vi å stille personlige spørsmål til folk vi ikke kjenner godt, og som vi tror kan være sårende. Vi spør ikke uten videre folk på bussen eller over lunsjbordet om årsaken til en skilsmisse, uførhet eller vektøkning. Annerledes er det med ulike varianter av spørsmål som «Har du barn?», «Skal ikke du ha barn snart?», og «Hvorfor har du ikke barn?». Eller «Du har vel nok med deg selv, og har ikke tid til barn?». Disse spørsmålene stilles ofte i småpratsamtaler, på linje med samtaler om været eller ferieplaner. For mange av dem som sliter med å få barn kan dette oppfattes som såre og nærgående spørsmål. Noen ønsker å være åpne om årsaken til sin barnløshet, mens andre ønsker ikke uten videre å dele denne sorgen på en jentekveld i en utvidet bekjentskapskrets. Hva er det som gjør oss så lite hensynsfulle overfor de som har vanskeligheter med å få barn?
For noen år tilbake sa Høyres leder Erna Solberg: «Det er ikke en menneskerett å få barn.» Jeg hører ofte dette bli brukt som et argument i debatten om assistert befruktning og barnløshet. Men hva betyr egentlig denne kommentaren? At de barnløse i sin alminnelighet påberoper seg FNs menneskerettighetserklæring når de ber om forståelse for sin situasjon? Jeg har aldri hørt en eneste ufrivillig barnløs hevde at det å få barn er en menneskerettighet de kan kreve å få fra samfunnet. Foreningen Ønskebarn har engasjert seg for ufrivillig barnløse i 30 år. De gjør en viktig jobb for å dekke den enkeltes behov for å prate med andre i samme situasjon, kunnskapsformidling og legitimt interessearbeid. Det må bli en slutt på at de barnløse beskyldes for egoisme fordi de kjemper for å få barn. For det er nemlig en menneskerett å få lov til å ønske seg barn.
Det finnes ikke helt klare tall for hvor mange som har problemer med å få barn, men anslag antyder at et sted mellom hver syvende og tiende par i fruktbar alder sliter. Det betyr at veldig mange kjenner noen, kanskje uten å vite det. Frykten og sorgen som følger med det å streve med å bli gravid, kan vi ikke undervurdere. Forskning viser at ufrivilllig barnløshet oppleves som en livskrise, og sosial isolasjon og sinne er vanlige reaksjonsmønstre hos både kvinner og menn.
Debatten om ufrivillig barnløshet kommer til å bli viktigere framover. En grunn til det er at mye tyder på at stadig flere vil bli rammet av dette. Den viktigste årsaken er at flere venter lenger med å få barn. Det er en følge av en utvikling der kvinner ønsker å gjøre ferdig utdannelse og komme i gang i arbeidslivet før de får barn. I likhet med mange i min generasjon fikk jeg råd fra min mor om vente med å få barn. Det er nok ikke et råd jeg kommer til å viderebringe til neste generasjon. Har du funnet den rette, og du kan forsørge et barn, er det ingen grunn til å utsette barnefødsel. Vi må uansett ta innover oss konsekvensene av at mange venter med å forsøke å få barn. En annen grunn til at denne debatten blir viktigere er at vi får stadig ny viten og flere muligheter til å hjelpe folk som opplever problemer med å få barn. På lik linje med at vi er langt framme når det gjelder nye metoder i kreftomsorgen, bør vi også ta i bruk nye metoder i kampen mot ufrivillig barnløshet.
Jeg mener at tilrettelegging for flere ønskebarn vil være en viktig del av debatten om familiepolitikken framover. Her er det også tydelige forskjeller i politikken. Prøverørsmetoden ble møtt med sterk kritikk i Stortinget den gang helseminister Tove Strand (A) la den fram for Stortinget sent på 1980-tallet. I dag mener Høyre at assistert befruktning ikke lenger skal være en oppgave for det offentlige helsevesenet. Arbeiderpartiet har vedtatt at vi ønsker å åpne for flere enn dagens tre IVF-forsøk per par. Framfor å ha faste grenser for alder og antall forsøk, mener jeg det vil være klokt å knytte dette til kvinnens helse og muligheter for å lykkes. Det bør være en medisinsk vurdering som ligger til grunn for hvor mange forsøk man kan få gjennomført i det offentlige.
Krf ønsker å forby sæddonasjon. Det mener jeg er feil vei å gå. Jeg ønsker snarere å åpne for eggdonasjon i Norge. I dag har vi et diskriminerende og utdatert skille hvor vi tillater sæddonasjon, men ikke eggdonasjon. Å åpne for eggdonasjon er et av de enkleste tiltakene vi kan iverksette for å bedre mulighetene.
I tillegg må vi se på adopsjonsprosessen. Mange ufrivillig barnløse opplever å bli møtt med påstanden «det er jo bare å adoptere!». Alle som har vært borte i en adopsjonsprosess vet at det er langt fra sannheten. Adopsjon er en årelang prosess i våre dager. Økonomisk utvikling i mange av landene nordmenn adopterer fra fører til at barna blir adoptert av familier i sine hjemland. Dette er en positiv utvikling, men konsekvensene er at færre barn har behov for utenlandsk adopsjon, og at ventetidene øker. For å kompensere for denne ventetiden, må vi først og fremst redusere den unødvendig lange ventetiden det tar for å bli godkjent som adopsjonsforeldre. Å forenkle adopsjonsprosessen må derfor være et viktig mål. For å sikre kortere saksbehandlingstid, men samtidig bevare kvaliteten i prosessen, bør det statlige barnevernet ta over denne oppgaven. Dette vil frigjøre tid for et hardt presset lokalt barnevern i dag. Vi bør også gjøre det mulig å endre loven slik at par både kan gjennomføre forsøk med assistert befruktning og samtidig stå i adopsjonskø.
Gjennom god norsk familiepolitikk har vi maktet å øke fødselstallene i Norge til et nivå langt over gjennomsnittet i forhold til andre vestlige land. Flere barn er et gode for familien, men ikke minst for samfunnet. Norge trenger flere mennesker for blant annet å kunne ta vare på flere eldre i fremtiden. Framtidas familiepolitikk må derfor i større grad fokusere på å hjelpe de som ønsker seg, men strever med å få barn. Det er bra for det enkelte par, samtidig som det er god samfunnsøkonomi. Vi trenger flere ønskebarn.
