UVANLIG HOVEDPERSON: Luna i Lisa Aisatos bildebok «En fisk til Luna» er mørk i huden. Det er det ikke så mange barnebokhelter som er. Faksimile av bokomslaget
UVANLIG HOVEDPERSON: Luna i Lisa Aisatos bildebok «En fisk til Luna» er mørk i huden. Det er det ikke så mange barnebokhelter som er. Faksimile av bokomslagetVis mer

Hvorfor har ikke flere barnebokhelter mørk hud?

Etnisitet er et minefelt, også i barnelitteraturen.

Kommentar

Hovedpersonen i Lisa Aisatos nye bildebok, som vi anmelder i dag, har mørk hud. Det burde ikke være et tema. Men det gjør henne til et utskudd i den norske barnebokfloraen.

Den litterære verdenen norske barn møter er fortsatt mer blendahvit enn virkeligheten deres. Særlig når det gjelder bøkenes hovedpersoner.

Årsakene er flere, først og fremst er forfatterkollegiet også ganske blendahvitt, og de fleste skriver om det de kjenner best. Dernest er det forståelig dersom noen forfattere kvier seg for å ta utfordringen. Etnisitet er et minefelt. To svenske eksempler viser at også gode intensjoner kan slå helt galt ut.

Stina Wirsén møtte en flom av kritikk, da hun kom med pekebokserien «De babyfargerike» i 2011. En av figurene, Lille Hjärtat, er tegnet med svart, trillrundt ansikt og store lepper. Wirsén skal ha ønsket å snu på den stereotypiske tegningen av afrikanere, den såkalte «blackface»-karikaturen, og fylle den med nytt og positivt innhold. Et antirasistisk prosjekt. I stedet ble hun selv anklaget for rasisme, og bøkene trukket tilbake.

Noe lignende skjedde med danske Jakob Martin Strids «Mustafas kiosk», en illustrert bok med rim. I 2013 ble den oppdaget av en svensk blogger, som igangsatte en klagestorm mot den svenske utgiveren. Årsaken var den påstått stereotypiske framstillingen av kioskeieren Mustafa. Til slutt skrev forfatteren et oppgitt innlegg på forlagets Facebook-side, der han forklarte at rimet var en reaksjon på det alle de hvite menneskene i danske barnebøker.

«Vi får ikke et likeverdig og ikke-rasistisk samfunn før man kan tøyse (kjærlig) med ALLE», skrev han.

Et forskningsprosjekt som ble referert til i New York Times i vår, viste at hele 97 prosent av barnebøkene som kom ut i USA i fjor, handlet om hvite miljøer. Det er ille. Barn og unge trenger litterære figurer de kan kjenne seg igjen i, og bøker som angår dem.

Det er lett å tenke seg at barna ikke bryr seg om hvilken hudfarge heltene deres har. Men i 2009 måtte BBC lage en ny utgave av tøydokka Hopsi Deisi fra «Drømmehagen», etter at britiske barn og foreldre klaget over at dokka i lekebutikken hadde lysere hud enn i tv-serien. Selv om Hopsi Deisi aldri har blitt omtalt som afrikansk, har mange seere oppfattet henne som det.

Her hjemme tyder Mahmona Khans suksess med ungdomsromanene «Skitten snø» og «Fra Oslo til Lahore» - særlig populære på Oslo-bibliotekene - på at det har vært et savn etter litteratur fra det norsk-pakistanske miljøet.

Khan er selv norsk-pakistansk, mens Lisa Aisato har far fra Gambia. Kanskje gjør det dem bedre rustet til å vite hvor de kan tråkke. Men noe av det fine med Aisatos nye bok, er at jentas hudfarge ikke kommenteres. Den har ingenting med fortellingen å gjøre. Hun kunne like gjerne vært blek i huden, som så mange av de andre figurene forfatteren har skapt. Noen ganger er det så enkelt som å velge en annen farge fra maleskrinet.

For det å skape en bokhylle alle norske barn kan føle seg hjemme i, er en utfordring alle norske barnebokforfattere bør føle seg kallet til. Også de blendahvite.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook