Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug engasjerer seg i situasjonen til såkalte ureturnerbare asylsøkere. Listhaug påpeker at «det er veldig få, om noen, som er ureturnerbare». Statsråden kritiserer biskop emeritus Tor B. Jørgensens oppfordring til å bryte norsk lov gjennom å ansette mennesker med en slik status. Men Listhaug er selv ansvarlig for en lovstridig praksis overfor en gruppe ureturnerbare.Det er ingen som vet med sikkerhet hvor mange av dem som hevder å være ureturnerbare, som faktisk er det. Noen kan faktisk ikke returnere, andre kan returnere hvis de selv bidrar til å gjøre retur mulig. Blant de ureturnerbare, står en gruppe i en særstilling - de statsløse.

Det er Listhaugs ansvar at departementet følger opp de forpliktelsene Norge har påtatt seg gjennom å tiltre FNs konvensjon om statsløses stilling. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) kartla i 2015 statsløshet i Norge. Konklusjonen var at Norges lovgivning på ingen måte legger til rette for at statsløse skal få de rettighetene de har krav på etter denne konvensjonen.Statsløshet er et menneskerettslig problem. Statsborgerskap er nøkkelen som utløser andre rettigheter i et samfunn. Som Hannah Arendt formulerte det: «A right to have rights». Uten statsborgerskap er statsløse i praksis ofte rettsløse i dagens internasjonale samfunn. En grunnleggende rettighet statsborgere har, er å returnere til hjemlandet. Har man ikke et hjemland, har man heller ikke en slik returrett. De statsløse som har søkt asyl, har derfor i mange tilfeller ikke noe land å reise tilbake til. FNs konvensjon om statsløses stilling er ment å sikre dem grunnleggende rettigheter.Spørsmålet om de statsløses stilling ble opprinnelig diskutert på den samme konferansen som utarbeidet FNs flyktningkonvensjon. Flyktningkonvensjonen ble vedtatt i 1951. Statsløshetskonvensjonen lot vente på seg til 1954. Oppbyggingen av de to konvensjonene er nesten identisk.