MAKT OG AVMAKT: Forsvaret for ytringsfriheten kommer stadig oftere fra sentrum og høyre. Det er en kamp det er dumt for venstresiden å gi fra seg. Foto: Shutterstock / Scanpix.
MAKT OG AVMAKT: Forsvaret for ytringsfriheten kommer stadig oftere fra sentrum og høyre. Det er en kamp det er dumt for venstresiden å gi fra seg. Foto: Shutterstock / Scanpix.Vis mer

Ytringsfrihet:

Hvorfor har venstresiden overlatt ytringsfrihetssaken til høyresiden?

Kanskje fordi mange føler at de snakker på vegne av de avmektige.

Kommentar

Det har stått noen ytringsslag opp gjennom nyere norsk historie. Arnulf Øverland utfordret både blasfemiparagrafen og sarte sinn. Jens Bjørneboe ble dømt for den pornografiske romanen «Uten en tråd». NRKs seiglivede, musikalske svarteliste, over støtende låter som ikke skulle spilles av statskanalen, ble stadig mer hånet og kritisert før den forsvant.

Øverland og Bjørneboe hadde sine ståsteder langt ut på venstrekanten, og det var ikke akkurat kristenkonservative som ville NRKs svarteliste til livs. Blant disse, derimot, var det mange som valgte å demonstrere mot at Monty Pythons Jesus-parodi «Life of Brian» skulle opp på norske kinoer.

Venstresiden skal altså ha sin andel av historisk ære for å gjøre den borgerlige offentligheten litt større, litt mindre borgerlig og litt mindre prippen. Men siden den gang har oppfordringene til å stenge uønskede stemmer ute fra debatten stadig oftere kommet fra venstresiden. Det var SV som i fjor trakk tilbake en konferanseinvitasjon til feministen Julie Bindel, fordi hun hadde uttalt seg om transpersoner på en måte mange var uenige i – en avgjørelse som riktignok var omstridt også innad i partiet. Det var Klassekampens lesere som i sommer protesterte på at avisen hadde invitert Resett-redaktør Helge Lurås til debatt, og det var stemmer på venstresiden, som Sumaya Jirde Ali, Linn Stalsberg og Lars Gule som tydeligst argumenterte for en innskrenking av ytringsrommet i no-platforming-debatten som fulgte.

Kanskje er det en naturlig utvikling hvis man først og fremst forstår verden som en kamp mellom makt og avmakt, undertrykker og undertrykket. Da er det legitimt å kjempe for ytringsfrihet når det innebærer å kjempe mot et satt establishment som klamrer seg til biblene eller perlekjedene sine: Kristenfolket, borgerskapet og det politiske toppsjiktet. Når det er snakk om de som konvensjonelt oppfattes som mektige, typisk hvite, heterofile menn, har det ikke vært like sterk vilje til å kjempe for deres rett til å ytre seg i møte med hets eller sterk motbør. Gjennomgående har et ønske om å beskytte grupper som oppleves som utsatte veid tyngre enn hensynet til fri og åpen debatt.

Argumentene for en slik tilnærming har iblant vært pragmatiske og betimelige påminnelser om at folk kan mobbes til taushet, iblant autoritære hersketeknikker, men de har uansett åpnet for at prinsipielle forsvar for ytringsfriheten i de senere år ofte "har kommet fra sentrum eller fra høyresiden. Det autoritære og illiberale draget i slik argumentasjon har da også lang historie.

Herbert Marcuse, filosofen som var slik en inspirasjonskilde for de opprørske ungdomsgenerasjonene på sekstitallet, mente at sann toleranse for synspunktene til outsidere og undertrykkede grupper ville innebære å være intolerant overfor rådende holdninger og synspunkter. Ut fra dette man kan tenke at makten i det offentlige ordskiftet er så skjevt fordelt at de som forstås som mektige kan skyves til siden. Ideen om den frie offentligheten, der alle kan delta, er ifølge denne måten å tenke på en utopi fordi man deltar på så ulike vilkår.

Denne skjevheten i forutsetninger er naturligvis helt reell. Samtidig er det lett å følge slike tanker til et sted der friheten til å snakke åpent ikke er en rett du har som individ og som borger av et samfunn, men noe som styres av hvilken makt du antas å ha og hva du mener i debatt med noen som antas å ha en svakere posisjon enn de selv. De siste årene har dette jevnlig vært rapportert fra trefningene ved flere amerikanske universiteter. Der har det vært voldsomme og ofte vellykkede kampanjer mot talere med ståsted til høyre for aktivistene, protester mot pensumlitteratur som kan virke støtende og angrep på professorer som har andre standpunkter enn studentene. Enkelte av de som ikke har fått tale har riktignok vært ytterliggående, men flere, som Christine Lagarde, kan knapt kalles ekstreme. Aksjonene og kravene hevdes å være i forsvar for ofre og utsatte grupper som ikke skal krenkes, og mot skadelige ord og ideer.

Det ligger fremdeles et hav mellom Norge og USA, geografisk og kulturelt, noe som øyensynlig er fort gjort å glemme. I debatten om no-platforming var det som om flere av de som argumenterte mot å utestenge debattanter med tvilsomme meninger, egentlig argumenterte mot tenkt tyvåeårig amerikansk aktivist. Slik sett er debatten blitt en takknemlig gardintrapp for den som ønsker å markere seg som ytringsfrihetens forsvarer.

Det er tross alt, og heldigvis, få i Norge som tar til orde for den typen drastisk utestengelse man hører om fra andre land. Det er heller ingen grunn til å glemme maktperspektivet i debatten. Det er de som stemmer gitaren for å synge ytringsfrihetens pris, men som i liten grad synes å ta innover seg at det koster mer for noen enn for andre å gripe ordet. En jente med minoritetsbakgrunn og radikale standpunkter er mer utsatt enn en etablerte blekansikter. De som forvalter arenaer i offentligheten må kunne by kontroversielle talere på motstand hvis de kommer med feilaktig, hetsende eller konspiratoriske utsagn.

Men tendensen er der, internasjonalt og hjemme: Forsvaret for en så åpen debatt som mulig kommer ikke fra leiren der Øverland og Bjørneboe følte seg hjemme, og de som taler ytringsfrihetens sak på et prinsipielt grunnlag, beskyldes rett som det er for å ville vokte sine egne posisjoner, eller for å være høyrevridd. Av alle kamper man kunne gi fra seg virker ikke dette som den riktige å gi slipp på.

--

--

Rettelse: Papirversjonen av kommentaren oppga Madeline Albright som en taler som ikke hadde snakket likevel i samme setning som Christine Lagarde. Navnet er fjernet da Albright talte, til tross for protester.