Effektivitet:

Hvorfor har vi det så travelt med å lage ingenting?

Hvor mye bortkastet tid har jeg brukt på endeløse møter, formulering av visjoner, målsettinger, årsrapporter og utredninger?

Konsulenter: Det tjener penger, men bidrar egentlig konsulentbransjen med verdiskaping, spør spaltisten. Foto: SunnyToys / Shutterstock / NTB scanpix
Konsulenter: Det tjener penger, men bidrar egentlig konsulentbransjen med verdiskaping, spør spaltisten. Foto: SunnyToys / Shutterstock / NTB scanpixVis mer
Meninger

Etter mange års arbeid i velferdssektoren har jeg ofte spurt meg: hvor mye tid har jeg egentlig brukt overfor de mennesker som har rettmessig krav på de velferdsytelser som vårt velferdssamfunn har vedtatt som et sikkerhetsnett, og som er den sosiale kontrakten mellom samfunnet og dets innbyggere.

Spaltist

Tore Nyseter

har flere år bak seg i helse- og sosialsektoren og offentlig forvaltning. Han er nå pensjonist, og har skrevet boka "Velferd på avveie". Han sitter i Det sentrale eldreråd i Oslo kommune.

Siste publiserte innlegg

Hvor mye bortkastet tid har jeg brukt på endeløse møter, formulering av visjoner, målsettinger, årsrapporter og utredninger som hadde liten nytte i den praktiske hverdagen overfor mennesker som sliter med sine liv?

Velferdssamfunnet har utviklet seg. Profesjonaliseringen har økt, virksomhetene har økt, ansatte har økt, bevilgningene har økt, men er tjenestene blitt bedre? Er ikke velferden et bidrag til økt verdiskaping, og hvordan måler vi verdiskaping?

Vi har i den senere tid fått en rekke bransjer og yrkesutøvere som neppe kan karakteriseres som verdiskapere, men som verdihentere og som tapper det offentlige årlig for milliarder.

Jeg tenker på alle konsulentfirmaene, coaching, system-makere, PR-bransjen, HR-virksomhet, markedsførere, rådgivere, kommunikasjonsdirektører m.fl. – og ikke minst alle byråkratene. Et siste skudd på stammen er yrkesgruppen influencere som driver med påvirkning, innovasjon, kommunikasjon og entreprenørskap.

Slike virksomheter har vokst voldsomt de senere årene, og eksempelvis lærere og sykepleiere som går inn i disse bransjene tjener mye mer her, enn å undervise elever og hjelpe syke mennesker. Hvordan er det blitt slik?

På et av mine mange opphold i Danmark kom jeg over en bok som heter «Pseudo-arbeid. Hvordan fikk vi det travelt med å lage ingen ting.» Forfatterne, en filosof (D. Nørmark) og en antropolog (A. Fogh Jensen) har noen interessante betraktninger og historiske fakta hvor de reflekterer over moderne arbeidskultur og utvikling.

De innleder med bl.a. å peke på hvordan arbeidslivet i sin tid ble vitenskapeliggjort og viser til en av den moderne industris viktigste skikkelser (Taylor 1856-1915) som startet med effektivisering, tidsmålinger og stoppeklokke for å stoppe dovenskap og slendrian. Han betraktes også som grunnleggeren av moderne ledelse (management). Men konsekvensen ble at det oppsto nye arbeidsformer hvis oppgave var å registrere andre. Det ble flere ledere og kontorene vokste i effektiviseringens navn.

I kjølvannet av dette oppsto begrepet kunnskapsarbeider (knowledge worker) og at fremtidens utdannelse skulle rettes mot høyere utdannelse. Dette dannet grunnlaget for moderne managementteori (Drucker) og vi fikk en boom i utdannelsessektoren. Det som før krevet begrenset utdannelse ble til akademiske fag.

Dette førte igjen til at vi fikk et arbeidsmarked som ble styrt av anbud. Vi kan lese av arbeidets historie at mennesket stadig har funnet nye måter å bruke tiden på når vi får mer av den, og at vi fjerner oss mer og mer fra det praktiske arbeid. Det har oppstått mye tomt arbeid som ikke gir mening, og som belaster en rekke funksjoner.

Det er dette arbeid som forfatterne konkretiserer og beskriver som pseodoarbeid.

Mye av dette er gjenkjennelig når vi ser på situasjonen i Norge, hvor det er etablert et offentlig måle- og resultat styringssystem basert på mye av den samme tankegangen. Hovedproblemet med dette styringssystemet er at det måles på aktiviteter og ikke effekter og kvalitet, og at vi har fått et omfattende kontroll- og rapporteringsregime som i viktige velferdssektorer hindrer fornuftig bruk av faglig kompetanse og skjønn.

Dermed ansetter vi en rekke mennesker i et byråkrati som har det travelt med å lage ingenting. Mange betegner dette som et måletyranni, men hvordan kom dette i stand?

Vi må tilbake til 1980-årene hvor det ble reist en rekke kritiske spørsmål ved veksten i offentlig sektor og man var på leting etter nye styringsmetoder som kunne sikre bedre lønnsomhet og effektivitet. Ideer fra næringslivet ble toneangivende og vi fikk en ny styringsideologi som fikk navnet New Public Management hvor mål- og resultatstyring (MRS) ble den dominerende styringsmetodikken.

Dette skjedde samtidig som nyliberalistiske strømninger var i emning, og mer autoritære ledelsesformer fra Amerika ble tatt i bruk. Vi fikk en utvikling med liberalisering og økt konkurranse, som startet med regjeringen Brundtland.

Mål- og resultatstyring ble første gang behandlet i Haga-utvalget (NOU 1984:23) og i 1985 ble bestemmelser om MRS tatt inn i statens bevilgningssystem. To år senere vedtok regjeringen at alle statlige virksomheter innen 1990 skulle benytte mål- og resultatstyring som styringsprinsipp, og som grunnlag for den interne styringen skulle det innføres virksomhetsplanlegging.

Konsulentbransjen gikk lysere tider i møte. De senere årene har denne styringsformen blitt møtt med stadig sterkere kritikk – særlig i velferdssektoren hvor tellesystem, rapportering og kontroll bidrar til å blokkere for faglig utøvelse og skjønn overfor brukerne.

Det innhentes mengder av datainformasjon som har liten betydning for den kliniske virksomheten, og vi får en stigende gruppe med ledere, byråkrater og konsulenter som må kunne betegnes som pseudoarbeidere.

Hva kan vi gjøre med dette? Både i Sverige og Danmark er man på leting etter nye og bedre styringsformer enn NPM og MRS.

En kjent professor ved Oxford har studert denne styringsformen over tretti år og konkluderer med at den er totalt uegnet for offentlig sektor. En rekke forskningsrapporter bekrefter det samme.

Men i Norge har det hittil vært liten vilje til å gå inn i denne systemkritikken. Skal man effektivisere offentlig sektor er det dette man nå bør se på. Det er på tide at noen i vår nasjonalforsamling tør å ta opp disse problemene, som er en stor belastning for offentlig sektor.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.