Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Hvorfor Harald Eia (og jeg) er redd for religion

Åndenes makt.

FOREDRAGSHOLDER: Komiker og sosiolog Harald Eia holdt foredrag på UiO i går for studenter i religionshistorie. Foto: NTB Scanpix
FOREDRAGSHOLDER: Komiker og sosiolog Harald Eia holdt foredrag på UiO i går for studenter i religionshistorie. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Ekstremister dreper satiretegnere i Paris og kunder i en kosher-butikk. IS slakter for fote og kaster homofile utfor høye tårn og steiner kvinner for utroskap, og Boko Haram dreper uten hemninger i Nigeria.

Det er kanskje litt paradoksalt, men nettopp derfor kan det virke provoserende på folk at du sier du er redd for religion. For da er du vel redd for islam, og klarer ikke å se forskjell på ekstremist og moderat? Stiller du spørsmålstegn ved utsagnet til Børge Brende om at Paris-terroren «har ingenting med islam å gjøre», så er du kanskje rasist? I det minste Pegida-sympatisør.

Harald Eia gikk løs på temaet i går i et foredrag for studentene i religionshistorie på UiO. «En litt irrasjonell frykt», understreket han - og la inn så mange forbehold og avvæpnende vitser som det er mulig i et løpet av en 30 minutters analyse av hvorfor religion er skummelt. I alle fall hvis man går analytisk til verkst, og bruker historien som perspektiv.

Du har kanskje lagt merke til at det særlig er religiøse i Norge (bortsett fra Vebjørn Selbekk!) som har vært opptatt av ikke å krenke muslimer med Muhammed-karikaturer? Støre er religiøs, og får varm støtte av Knut Arild Hareide for «å være nyansert». Som Eia påpekte: Det er et relativt nytt fenomen at religiøse forvarer andre religioners krav på respekt. Normalen har heller vært å forfølge vranglære og drepe kjettere. Slik som den kristne sekten katarene i senmiddelalderens Europa. Pave Innocent III beordret militær makt satt inn mot katarene, og massakrerte blant annet en by med 20 000 innbyggere. Reformatoren Luther utga en bok med tittelen «Jødene og deres løgner».

Slik kan man fortsette.

Men hva i all verden har dette med oss å gjøre? Sekularismen har gjennom en lang prosess, inspirert av ideer fra opplysningstida, ført til at religionen ikke lenger har den samme plassen i våre liv. Stadig færre døper barna sine. Det har skjedd en «differensiering», som de sier i religionsvitenskap, der religion ikke har noe å gjøre med økonomi, politikk, hva vi spiser, hvem vi lever sammen med osv. Eller som Eia formulerte det: religionen har fått sitt eget lille avlukke.

Det er sekulære veldig glade for, slik at de kan leve livene sine uten å måtte ta hensyn det ene eller andre religiøse dogmet. Derfor er de selvsagt livredde for at religionen skal sive ut av dette avlukket, og derfor får mange av oss litt noia når norske politikere er i tvil om det er greit å tegne Muhammed for å sette spiss på en religionskritisk ytring.

Religiøse ekstremister er ytterpunkter, men de tar utgangspunkt i hellige, uforanderlige religiøse tekster. Som de tolker bokstavtro. Slik kristne har gjort opp gjennom århundrene, og slik blant andre IS og Boko Haram - og la oss i alle fall slenge på Saudi Arabia - gjør i dag.

Vi trenger ikke å frykte for at vår sekulære samfunnsorden i Norge står foran utslettelsen, slik enkelte later til å tro. Men ekstremistenes grusomme ugjerninger minner nok mange på hvorfor forsvaret av sekularisme føles så viktig, selv om det i debatten noen ganger kan framstå som smått, masete og alarmistisk flisespikkeri.