Årets navn: Folkets favoritt i VGs kåring: Hege Storhaug. 
Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
Årets navn: Folkets favoritt i VGs kåring: Hege Storhaug. Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

Hvorfor Hege Storhaug burde vinne Årets navn

Jeg er ikke enig, men hun fortjener å bli hørt.

Meninger

Etter valget av denne overskriften har jeg nok allerede kastet en brannfakkel. Eller tent noen lunter. Men finn fram en bøtte med vann ? det er ingen grunn til fakkeltog. Ikke riktig ennå.

Teksten er allerede publisert på skribentens blogg

Navnet mitt er Fahad. Jeg er født og oppvokst i Norge, og jeg er muslim.  Allerede nå vil jeg tro at du har litt problemer med å skjønne hvorfor jeg mener Storhaug bør vinne Årets navn. Det er veldig forståelig. Men før du raser av sted til et kommentarfelt eller en moské, vil jeg at du henger med litt videre.

Rett skal være rett; jeg er ikke enig med Storhaug. Men jeg kommer ikke til å rapportere henne på Facebook for å tie henne i hjel. Det ville vært for enkelt. Det ville vært for billig. Demokratiets lange historie fortjener et bedre tilskudd enn at vi begynner å støte bort de vi er uenige med.

Ytringsfrihetens spilleregel er at alle skal få ytret sin mening, enten den er populær eller upopulær. Enklest er det nok å ytre det «alle» mener. Vanskeligere er det å innta «mindretallets» standpunkt. I denne sammenheng er det på mange måter et paradoks at Storhaugs mest innbitte tilhengere mener at hun har blitt marginalisert, kneblet, og stuet vekk av de stuerene medier ? fordi hun skal ha en upopulær mening. Likevel har Storhaug seilt opp og raget høyest på avstemmingen om Årets navn 2015. En dame som er marginalisert, kneblet og stuet vekk kan umulig ha nådd ut til godt over 40.000 nordmenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nettopp dette som er sakens kjerne. Det er nettopp på grunn av dette at Storhaug bør krones som Årets navn.

At Storhaug har blitt stemt fram av mer enn 40.000 lesere er ikke alene grunn nok for at hun bør vinne. At VG ikke vil miste 40.000 lesere er heller ingen god grunn for å gi Storhaug prisen. Det bør være noe mer enn som så. Juryens valg bør være et budskap. En formaning om at vi, det inkluderende storsamfunnet, må handle.

Vi kan nemlig ikke gjøre sånn som enkelte tok til orde for, å velge Zuccarello Aasen fordi vi «plutselig fikk en helt ny interesse for hockey». Det ville vært som å sette utfordringene på vent. Som å fortelle læreren at «hunden min spiste leksene». Og det bør vi ikke. Leksen vår børe læres uansett.

Isolert sett bør jo selvfølgelig Zuccarello Aasen vinne etter den motgangen han har møtt. At han står like rakrygget etter å ha blitt truffet av en puck i hodet, gjør at det er lett å føle at han fortjener prisen. Ingen fortjener jo en puck i hodet. Selv ikke Storhaug.

Går vi tilbake fra ishockey-banen og til skolebenken, ligger leksen ennå og venter på oss. Og i motsetning til det mine mattelekser har vært opp igjennom årene, er denne leksen enkel: hvis en annen kandidat enn Storhaug velges, fordi juryen ikke vil utløse den stormen og debatten som vil følge i etterkant av et sånt valg, har den gjort samfunnet en bjørnetjeneste.

Norge som et medmenneskelig samfunn vil faktisk tjene på at Storhaug vinner. For om hun vinner, betyr det bare at vi som står for fellesskap, inkludering og forståelse må jobbe enda hardere for å motbevise Storhaugs premisser. Det betyr at vi må ta til gatene og vise at hun tar feil. Hvis hun vinner, blir det enda deiligere å bevise for henne at muslimer hverken er ekstremister eller fundamentalister.

Om hun skulle vinne, betyr det bare at vi må ta denne utfordringen på alvor. At vi ikke lenger kan skyve Storhaug under teppet, og håpe at hun forsvinner. At vi må ta de 40.000 som stemte på henne på alvor. Vi må nemlig vise tilbake at ikke bare 40.000, eller 400.000, men kanskje så mange som 4.000.000 er villig til å stå opp for et varmt og inkluderende samfunn.

Når noen spør meg om hvem som burde vinne, er jeg ikke i tvil om at svaret er Storhaug. Fordi da blir det bare enda klarere for meg at jeg må kjempe enda hardere for et samfunn der alle kan føle seg hjemme. Da tennes nemlig den gnisten jeg trenger i arbeidet for et inkluderende storsamfunn.