Vi leser om det og ser bilder av det i New York Times, The Guardian, i Aftenposten, i VG, Dagbladet, på nrk.no; verst er det å se barna, vi ser bilder av dem i nedsnødde teltleire.

«Kulde tar liv i Europa», står det. «Norge skulle tatt imot 750 i 2016». «Fryktar for dei som er på flukt i vinterkulda». «Thousands of refugees left in cold».

Det skjer i vårt Europa; vårt eget Norge er medsammensvoren i EU-Tyrkia-avtalen, en avtale som har gjort det umulig for disse menneskene å komme seg ut. Nå som de står i fare for å dø av kulde: hvorfor er det ingen krisemøter?

Hvorfor ropes det ikke høylytt, hvorfor er ikke dette på alles lepper? Hvorfor skrives det ikke så blekket spruter? Hvorfor er det ingen alarmberedskap, hvorfor har vi ikke hastverk med å hjelpe dem ut av livsfare?

Vår egen statsminister holder ingen krisemøter, hun tilhører et parti som akkurat i disse dager diskuterer skjerpede regler for asyl og familiegjenforening, skriver VG.

Samtidig ser vi leire fulle av mennesker som fryser og lider, som lever som dyr- leirene karakteriseres av hjelpeorganisasjoner som uegnet for mennesker. Det var før snøen og kulda kom for alvor.