INTEGRERING: En del innvandrerforeldre sender sine norskfødte barn til sine hjemland for å gå på skole. Noen blir sendt før de begynner på skolen, andre går på norsk skole i et par-tre år før de blir sendt til foreldrenes hjemland. Ikke noe galt i det i og for seg, men problemet oppstår når foreldrene tar disse barna tilbake igjen til Norge når de begynner å blir seksten, søtten år gamle, og forventer at barna skal gå rett inn i norsk skole, ta videregående utdanning for så å gå direkte inn på medisinstudiet eller rettsvitenskap for å bli leger og advokater.

Grunnene til at foreldre sender barna til hjemlandet er mange. Foreldre jeg har snakket med har fortalt at de synes det er vanskelig å kontrollere barna i Norge. Det er vanskelig å holde styr på hvor de går og hvem de treffer. Foreldre er redde for at barna kan havne i dårlige miljøer med blant annet dop og kriminalitet. Noen sier at det er altfor dårlig disiplin i norsk skole, og at de derfor heller vil sende barna på skole i sine hjemland. Noen sier også at de er redde for at barna skal bli norske, og da er de særlig redde for at jentene skal bli for norske. Og når jeg har spurt hva de legger i «for norske» så får jeg som regel til svar at det handler om klær, kjønnsroller og seksualmoral.

Jeg har ikke tall på hvor mange barn som blir flyttet til utlandet for å gå på skole, eller av andre grunner, men gjennom jobben som lærer har jeg truffet en del av de som kommer tilbake igjen etter å ha vært bosatt i andre land. (Jeg jobber på en skole hvor vi har både norskopplæring og vanlig videregående skole). Flere av de jeg har truffet har bodd utenfor Norge i opptil ti år. Så har de flyttet, eller blitt flyttet er riktigere å si, tilbake til Norge for å gå videre på skole. Foreldrene har forventninger til hvordan barna deres skal prestere akademisk, noen med høyere forventninger enn andre. Jeg møtte blant annet en far som forventet at datteren skulle gå direkte inn i en helt vanlig klasse på videregående skole. Hun var jo tross alt norsk statsborger.

Og jeg tenker: «hvorfor i helvete sendte du dattera di til Pakistan??» Foreldre som holder på slik, altså sender ungene ut når de burde lære seg norsk siden de uansett skal bo i Norge, begår en stor urett mot sine egne barn. Foreldrene er ansvarlige for at barna deres får dårligere karakterer enn de kanskje kunne ha fått hvis de behersket det norske språket. Foreldrene er ansvarlige for at barna ikke klarer å leve opp til de høye forventningene de stiller. Så jeg håper at lærere og andre gjør alt de kan for å overbevise om at i det lange løp er det ikke så lurt å sende ungene på skole i Pakistan, Marokko, eller Tyrkia hvis de skal hentes tilbake når de blir seksten med følgende beskjed: «Vær så god, nå skal du bli lege».

Men, som jeg har skrevet tidligere også, det norske språket er nødvendig for å lykkes i Norge. Så ungdommer som blir sendt til utlandet, bor der i fem eller ti år, blir hentet tilbake igjen, stiller i bakerste rekke på skolen. De kan være veldig flinke på skolen, de kan komme med gode karakterer fra foreldrenes hjemland, men i Norge, i den norske skolen, så fører manglende språk til dårligere karakterer. Ungdommene jobber utrolig hardt for å lære mest mulig i løpet av det ene året de har norskopplæring før de skal videre på skolen. Noen tynges under høye krav om prestasjoner fra foreldrene, for som en far sa: «min datter skal bli lege».

Teksten er tidligere publisert i Utrop nr. 1 2012